NYSKAPENDE: "Sex og singelliv" brøt barrierer, men selv manusforfatterne ble iblant sjokkert over hva de jobbet med. Denne uken feirer tv-serien tyveårsjubileum. Video: HBOVis mer Vis mer

«Sex og singelliv» feirer tyveårsjubileum:

De var ikke søte eller mystiske

Kvinnene i «Sex og singelliv» var glamorøse og vittige avatarer, som også kunne oppleve ydmykelser, nederlag, og besettende tolkningssyke

Meninger

Egentlig er det rart å tenke på hvor puritansk verden var i 1998. Det var bare noen få år siden Courteney Cox hadde vært den første som brukte ordet «mensen» på amerikansk tv, i komiserien «Venner for livet». Kamera vendte som regel blikket blygt vekk få sekunder etter at helten og heltinnen i en romantisk komedie hadde falt i armene på hverandre.

Men så stampet fire kvinner i stiletthæler inn i populærkulturen og begynte å snakke, direkte og nådeløst og vittig, om sex og alt som var strabasiøst ved det.

Denne uken var det tyve år siden den første episoden av «Sex og singelliv» ble sendt. Her var det ingen som slo blikket ned når et par i samme seng hadde forskjellige seksuelle ønsker, eller når seksuell kjemi bare ikke lot seg oversette til kjemi over et frokostbord. I seks år skulle hovedpersonen Carrie (Sarah Jessica Parker) og venninnene, den nøkterne Miranda (Cynthia Nixon), den romantiske Charlotte (Kristin Davis) og den seksuelt umettelige Samantha (Kim Cattrall) utforske det minefeltet som var det urbane kjærlighetslivet, på en måte ingen hadde gjort det før, men som hundretusener av kvinner gjerne ville se dem gjøre.

For den store, globale publikumsskaren var overveldende kvinnelig. Mange menn betraktet «Sex og singelliv» på en ubekvem armlengdes avstand. Kanskje hadde det med å gjøre at dette var en tid der kvinnelige hovedpersoner i filmer og tv-serier var færre og mer stereotype. Carrie og venninnene hennes brøt med tradisjonelle heltinner. De var ikke søte eller mystiske, ikke drømmedamer. De var kompliserte og ofte nevrotiske; sterke og smarte ett øyeblikk, rådville og lengtende det neste. «Sex og singelliv» ble ikke ble møtt med unison jubel fra feministiske kommentatorer, som strevde med å se på de fire hovedrollene som kjernesunne forbilder. Det var det da eller ikke poenget at de skulle være.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Carrie, Miranda, Charlotte og Samantha var glamorøse avatarer. Den tydelige typetegningen la opp til at man skulle kunne finne «sitt» identifikasjonsobjekt i kvartetten. De hadde dyrere klær og større tilgang på både menn og vernissasjer enn seerne, men også de kunne føle seg ydmyket, tolkningssyke, redde for å forbli alene. Men når de forsøkte å få det til å fungere med en reserveløsning, endte alltid med brudd. «Sex og singelliv» var laget med stor empati for frykten for at kjærligheten skulle glippe. Men de fire ble tvunget til å konkludere, igjen og igjen, at livet på egen hånd, med karrierer og venninnebrunsjer, var å foretrekke fremfor en klam tilværelse med noen de ikke var tilstrekkelig begeistret for.

Stiletthælene traff ikke alltid planken. Noen ganger kunne venninnene bli infantilisert inntil det tåpelige, som når ingen av dem klarte å kjøre en bil uten automatgir. Filmene som kom etter at serien var over var uheldige krysninger av kalkun og melkeku, med langt flere designerklær og langt mindre vidd enn tv-serien.

Men dette er rusk i et ellers sterkt ettermæle. «Sex og singelliv» var rakrygget i forsvaret for å kunne ha et utforskende og fritt sexliv uten at det nødvendigvis skulle være et skritt på vei mot alteret. Samtidig ble det aldri stukket under stol at den samme seksuelle friheten åpner for en myriade av beklemmende, skuffende og hysterisk komiske situasjoner. Til å være en romantisk komedie er denne innstillingen nesten forbausende usentimental. Og den føles knapt foreldet.