JOBBET SOM LÆRERVIKAR: «Jeg møtte folk som dedikerte sin fritid til retting av prøver og foreldresamtaler. Folk som så hvem som sleit, hvem som hang etter og fulgte de opp», skriver Andreas C. Halse. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
JOBBET SOM LÆRERVIKAR: «Jeg møtte folk som dedikerte sin fritid til retting av prøver og foreldresamtaler. Folk som så hvem som sleit, hvem som hang etter og fulgte de opp», skriver Andreas C. Halse. Illustrasjonsfoto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

De varmeste hjertene og de beste hodene

Det kan komme ei tid da vi alle kan trenge en god lærer. Nå trenger lærerne oss.

Meninger

Det koker på landets lærerværelser. Diskusjonene veksler mellom forbannelse og resignasjon. Mellom kampglød og fortvilelse. Folk som ikke har jobbet noe annet sted enn i skolen gjennom et langt liv diskuterer hva de kan gjøre i stedet.

Våren for to år siden jobbet jeg som lærervikar på østkanten i Oslo. Det var en vår som ga meg mye. Først og fremst ga det meg en grunnleggende respekt for landets lærere. Jeg møtte kollegaer som på kort varsel måtte undervise doble klasser på grunn av mangel på lærere. Jeg møtte folk som dedikerte sin fritid til retting av prøver og foreldresamtaler. Folk som så hvem som sleit, hvem som hang etter og fulgte de opp. Folk som systematisk strakte seg litt lenger for å kunne se akkurat ditt barn. Folk som sto opp hver morgen med et brennende ønske om å gi alle elever verktøyene man trenger for å lykkes i livet.

Min erfaring er at lærere egentlig ikke er av den kravstore sorten. De finner seg i reform etter reform, ofte drevet fram av rent ideologiske motiver. Gjerne mot alle faglige og pedagogiske råd. Mer detaljstyring. Mer mistillit. De gjør sitt beste for ikke å la det gå utover elevene. Smiler modig når de står foran klassen. Tar seg ekstra tid etter timen for å snakke litt med den de veit sliter hjemme. De lar politikerne holde på med sitt og legger sin stolthet i undervisning, forberedelser og oppfølging.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når arbeidsgiverne nå vil slå ned på lærernes arbeidstidsordninger og redusere tiden til forberedelser og etterarbeid er det et tegn på manglende respekt. Ikke bare for lærerne, men for alle som vil at ungene sine skal gå på verdens beste skole. Det blir ikke en bedre skole av mer utslitte lærere. Lærere som ikke får forberedt seg skikkelig og som kan pålegges stadig flere undervisningstimer uten kompensasjon. Det blir ikke bedre lærere av at man fjerner muligheten til å avspasere overtid når elevene har fri og at man uttrykker systematisk mistillit til jobben de gjør. Det blir kort sagt ikke en bedre skole av at man gjør læreryrket mindre attraktivt enn det er i dag.

Jeg unner lærerne tid og tillit til å gjøre jobben sin. Fordi det er snakk om en yrkesgruppe som fortjener anerkjennelse og respekt, men også fordi jeg unner mine framtidige barn å gå på verdens beste skole. Jeg vil at læreryrket skal velges av de beste hodene og de varmeste hjertene. Jeg vil ikke at mine framtidige barn skal ha utslitte lærere som drives bare av plikt og pisk. Jeg vil at mine barn skal få lærere med tid til å se alle barna for hvem de er. Lærere som har rom i arbeidsdagen til å snakke litt med dem som er lei seg og sette plaster på dem som slår seg. Jeg tror verdens beste skole forutsetter verdens beste lærere. Jeg tror derimot ikke verdens beste lærere kommer av seg selv. De blir heller ikke fristet av knapper og glansbilder. Verdens beste lærere fortjener mer enn tillit og respekt. De fortjener en anstendig arbeidshverdag.

Som politisk aktiv har jeg vært innom mange lærerværelser. Hver gang har jeg blitt møtt med god prat og varm kaffe. Hvis lærerne skulle gå til streik i våres blir det min tur til å komme med god kaffe og varme ord. Jeg oppfordrer alle til å gi noen støttende ord til en hardtarbeidende lærervenn eller venninne i denne tiden. Til å gi et klapp på skuldra og vis at deres kamp er vår. Det kan komme ei tid da vi alle kan trenge en god lærer. Nå trenger lærerne oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook