GJEMT I LEIR:En syrisk mor leker med barnet sitt i flyktningeleiren Al Zaatri i Jordan. Det bor rundt 80.000 flyktninger i leiren, som ble opprettet i 2012. Foto: Muhammad Hamed / Reuters / NTB Scanpix
GJEMT I LEIR:En syrisk mor leker med barnet sitt i flyktningeleiren Al Zaatri i Jordan. Det bor rundt 80.000 flyktninger i leiren, som ble opprettet i 2012. Foto: Muhammad Hamed / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Flyktingkrisa:

De vil huske oss som dem som tok håpet fra dem

En flyktning er ikke bare motivert av overlevelsesinstinktet. Det krever livskraft, mot og en framskrittstro for å bli flyktning.

Meninger

2018 vil gå over i Europas historie som leirenes år. Det er i år EU definitivt gir opp å finne en løsning på flyktningeproblematikken.

Først vedtar unionen at det er opp til medlemmene hvorvidt de overhodet vil ta imot flyktninger. Deretter følger en innenrikspolitisk krise i Tyskland, landet som har mottatt flest flyktninger.

Som ledd i en intern partirivalisering presser innenriksminister Horst Seehofer Angela Merkel til å akseptere at flyktninger som søker asyl i Tyskland kan sendes tilbake til landet der de først ble registrert. Det vil stort sett alltid være Italia eller Hellas, to land som allerede er i ferd med å bukke under for en urettferdig fordelt flyktningebyrde. I Italia har situasjonen ført til dannelsen av en populistisk regjering som leker med tanken på å sprenge det usolidariske EU innenfra. Men det europaskeptiske tankeeksperimentet er helt overflødig. EU greier det fint selv.

Hvordan skal Europa stille opp for flyktningene sine? Svaret er det samme over alt. Plasser dem i leire, hvis de ikke allerede sitter i en. Leirene blir Europas arkitektoniske monumenter over seg selv i det 21. århundre. Europa liker å skryte av å være opplysningstidens og humanismens kontinent. En demokratisk oase, der menneskenes verdighet og rett til å bestemme over sine egne liv respekteres.

Hva er en leir? Det er det motsatte. Et oppbevaringssted for mennesker som har fått livene sine suspendert fordi de er uten en framtid. De kommer fra et sted, men skal ingen steder. Livene deres er redusert til det grunnleggende; behovet for mat og drikke og et blikktak over hodet. De er frarøvet alt det andre som utgjør et menneskeliv.

I den forstand skiller ikke flyktningene seg fra dyrene i en dyrehage. Forskjellen er bare at mens dyrene i dyrehagen er der for å bli sett på, er innbyggerne i den menneskelige zoologiske leiren bragt dit for å være utenfor synsfeltet vårt. Det er leirenes berettigelse: Å gjøre uønskede mennesker usynlige.

Tanken på at flyktningene skal ferdes på våre gater, slå seg ned i husene våre eller dukke opp på arbeidsplassene våre, framstår like absurd som hvis løver, tigre, sebraer eller giraffer skulle sove i sengene våre eller utstyres med helseforsikring. Vi hevder at det ligger i flyktningenes natur å danne et parallellsamfunn. Derfor plasserer vi dem i et vedvarende parallelsamfunn, leiren, der kontakten mellom oss og dem definitivt har opphørt.

Hvor leirene skal ligge er det eneste som kan splitte de politiske fløyene, men fantasifullheten på geografiens vegne kjenner ingen grenser. Ikke-eksisterende steder i Europa eller ikke-eksisterende stater i Nord-Afrika er blant favorittene. Det er riktig nok ingen som har foreslått at leirene legges til regionene der de populistiske partiene har størst velgeroppslutning, slik at fremmedhaterne kan fryde seg ved synet av deprimerte barn bak piggtråd.

Flyktningefiendtlige Danmark har som vanlig vært et foregangsland. Allerede for flere måneder siden fremmet socialdemokraterne et forslag om oppsamlingsleirer i Nord-Afrika, der flyktningene skal kunne søke om asyl i Danmark. Samtlige nordafrikanske land har sagt nei takk, men konflikten med virkeligheten anfekter verken partiet eller de sjefredaktørene og intellektuelle som hyller kynismen som en humanistisk visjon.

Østerrikes ultrakonservative Sebastian Kurz, som regjerer sammen med det neofascistiske Österreichische Volkspartei, har fremmet ideen om at alle de tvangsavviste asylsøkerne i Europa kan samles i én gigantisk leir før de sendes hjem. Danmarks statsminister, Lars Løkke Rasmussen, har sluttet seg til, i likhet med de opportunistiske socialdemokraterne, som synes at forslaget er «riktig fornuftig».

Det er selvfølgelig ikke konsentrasjonsleirer vi snakker om. De tilhører en annen tid. I de moderne interneringsleirene skal ingen dø av annet enn naturlige årsaker, for ventetiden kan selvfølgelig bli lang.

Når flyktningene endelig slipper ut av piggtrådsreservatet er det ikke gjennom krematorieskorsteinen at de vender kursen mot himmelen, det er med en flybillett i hånda. En billett som skal returnere dem og deres traumatiserte barn til det landet der de en gang tok den hjerteskjærende beslutningen at livet var blitt så farlig og krevende at de måtte forlate alt det kjente og kjære. En hel hær av pseudo-eksperter, som aldri har satt en fot i hjemlandet deres fordi det oppfattes som for farlig, vil overbevise dem om at det nå er trygt og godt i Afghanistan, Irak, Syria og Libya.

Hvordan kan det skje? Jo, ikke bare er leiren blitt Europas nye monument, et monument som er vanskelig å skille fra en gravstein over kontinentets humanisme. Vi har også skapt en helt ny mennesketype, leir-mennesket. Det er mennesker hvis stemningsleie er resignasjon. Livsforventningene er historisk lave, men til gjengjeld er tilpasningsevnen eksepsjonelt høy. Framtida er en overflødig luksus for dem. De kan overleve på en stein, eller blant mursteinsruiner, i en sønderbombet by. Det er den åndelige bagasjen vi utstyrer dem med på deres siste reise: håpløsheten.

En flyktning er ikke bare motivert av overlevelsesinstinktet. Det krever livskraft, mot og en framskrittstro for å bli flyktning. I leirene, eller som tvangsdeporterte til hjemlandets ruiner, vil de huske oss som dem som tok håpet fra dem. Vårt syn på flyktninger sier imidlertid mer om oss enn om dem. Og det er det valget vi i Europa snart må ta: Hvem vil vi være?