De vil savne britene

For tospannet Tyskland og Frankrike har plagsomme Storbritannia, tross alt, vært nyttig for å balansere hverandre i EU, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Ganske så ofte har de politiske lederne i Berlin og Paris sukket oppgitt over britenes mangel på felleseuropeisk tankegang, deres krav om unntak og særordninger i EU og deres aleinegang ved å dyrke sitt særlige vennskap med USA, som vi så i Irak-krigen. Likevel trenger de britene i EU. De vil imidlertid ikke blande seg opp i den britiske EU-kampen fordi de frykter det kan slå tilbake.

Britisk utmelding vil opplagt svekke EU økonomisk, militært og utenrikspolitisk. EU vil miste kraft i forhold til Russland, Kina og USA. Det vil også svekke EU innenfra ved å oppmuntre de sentrifugale kreftene, som lenge har vært i sving for å gjøre samarbeidet løsere og mindre bindende; noen flørter med tanken å melde seg ut, andre ønsker seg unntak og særordninger, lik de som britene i årevis har tilkjempet seg. I Italia og Frankrike ønsker et flertall av velgerne folkeavstemning som den britiske om EU, ifølge ei meningsmåling nylig. Britisk utmelding vil være et kraftig tilbakesteg for den europeiske integrasjonen, som nettopp britene innad i EU har gjort alt for å bremse.

Men britisk utmarsj vil også forrykke den indre balansen i EU. Den er naturlig nok ganske innfløkt, ikke minst etter utvidelsene og med stemmerettsreglene i Lisboa-traktaten. Aksen Berlin - Paris har vært den viktigste kraften for å drive EU-samarbeidet videre. Men de tre stormaktene i europeisk sammenheng - Frankrike, Tyskland og Storbritannia - har balansert hverandre.

Ingen vil rammes hardere enn Tyskland dersom britene går ut. Tyskland har bygd sin identitet og historieoppfatning i etterkrigstida på EU-samarbeidet. Et svekket EU er et mer usikkert Tyskland.

Uten britene vil Tyskland bli enda mektigere i EU, men med mindre innflytelse, pussig nok. Av historiske grunner er den tyske lederrollen, som vi har sett under euro-krisa, ufrivillig. Og de tyske lederne misliker å være hoggestabbe, de vil gjerne ha noen å dele ansvaret med. Samtidig har Storbritannia spilt på lag med Tyskland i den økonomiske politikken. De er enige om frihandel og om å holde utgiftene nede. Sammen med andre land med et liknede markedsliberalt syn har de nå et blokkerende mindretall i EU-rådet. Tyskland har kunnet bruke uenighet mellom Frankrike og Storbritannia til å mekle og skape forlik. Konsensus er hva tyskerne liker. Uten britene ved bordet vil tyskerne tape innflytelse.

Frankrike har historisk hatt et ambivalent og skiftene syn på britene i EU. Frankrike under president Charles de Gaulle la to ganger, i 1963 og 1967, ned veto mot å slippe Storbritannia inn i det daværende EU. Han så britene som en «trojansk hest» fra USA. Da var det et flertall blant de franske velgerne for å slippe landet inn, bare kommunistene var sterkt imot. Men de Gaulle klarte å snu flertallet. Etter å ha blitt valgt i 1969 mente president Georges Pompidou tida var inne for å slippe inn Storbritannia, Irland, Danmark og Norge, noe han fikk godkjent i folkeavstemning i 1972. Pompidou så en fordel i å få inn Storbritannia som motvekt mot et stadig sterkere Vest-Tyskland. Begge tenkemåter finnes ennå.

I Frankrike ønsker et klart flertall å ha britene i EU. Både det regjerende Sosialistpartiet (PS) og de konservative Republikanerne (LR) er klare på dette. Bare Nasjonal Front (FN), under Marine Le Pen, ønsker britisk utmelding av EU, fordi det vil svekke og kanskje være begynnelsen på å oppløse EU. 58 prosent av velgerne vil ha britene med. Men blant de som stemmer FN, ønsker hele 77 prosent britisk utmelding.

Da Le Pen ville dra til øyriket for å støtte ut-bevegelsen, ville de ikke ha henne. Le Pen påpekte da at EU-motstanderne ikke hadde protestert høylytt da president Barack Obama fra USA kom på besøk og forsvarte EU-medlemskapet. Underforstått: Britiske EU-motstandere foretrakk en amerikaner som er uenig med dem, framfor ei fransk kvinne som er enig med dem, altså er London en «trojansk hest» fra Washington, som de Gaulle mistenkte.

Frankrike er svekket, president François Hollande og PS er i krise, konservative LR ligger i lederstrid. Paris kan oppveie svakhet ved å spille på lag med Berlin som ønsker å dele ansvar. Paris og Berlin står sammen om et sterkt EU, mot London som vil ha et EU «à la carte» hvor man plukker fordeler og avviser ulemper. Samtidig er det greit for Paris å ha med London for å unngå et altfor enerådig Berlin. Frankrike har ellers venner sør i EU, men vennene der er nå sørgelig blakke.

I Berlin og Paris har lederne vært tause om den britiske EU-kampen. Da Boris Johnsom sammenliknet EU med (franske) Napoléon og (tyske) Adolf Hitler overlot de til den polske presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, å irettesette ham.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook