MOBBING: Det er ikke kunnskap vi mangler, men innsats og prioriteringer, skriver kronikkforfatter.  Foto: Jan Haas / NTB scanpix
MOBBING: Det er ikke kunnskap vi mangler, men innsats og prioriteringer, skriver kronikkforfatter. Foto: Jan Haas / NTB scanpixVis mer

«De voksne så liksom bare forbi ...»

Om få uker skal norske barn tilbake til skole og barnehager. Kristoffer på 17 år orket ikke mer.

Meninger

Det er barnehage- og skolestart om få uker. Nærmere 300 000 barn mellom 1 og 5 år skal begynne i barnehagen, og ca. 900 000 grunnskolebarn og ungdom i videregående opplæring skal starte på ett nyttskoleår. Det er mange faktorer som virker inn på om dagene i barnehagen og i skolen oppleves som meningsfulle og gode. Men en ting kan de fleste være enige i: Hver enkelt barn og hver enkelt ungdom trenger voksne som er med på å gi dem overskrifter som lyder slik: "Jeg er egentlig er ganske ålreit unge".  

Sitatet i overskriften er fra Kristoffer  på 17 år som droppet ut av skolen. Han orket ikke mer. Like før sommerferien bestemte han seg for å avslutte sin videregående opplæring, og blir dermed en av dem som står bak Norges dystre frafallstatestikk . OECD-rapporten fra 2014 slår fast at 72 prosent fullfører og består etter normert tid pluss to år i Norge, mens gjennomsnittet i OECD er 87 prosent. Frafallet er spesielt stort på yrkesfag, der 60 prosent av de norske elevene fullfører innen to år etter normert tid, mot 79 prosent i OECD.  

"Jeg tror egentlig de voksne i barnehagen ikke liker meg ". Dette sitatet er fra  Stine som er 5 år. Hun er ei av de jentene som ofte leker alene, både inne og ute. Hun får ikke til leken med de andre barna i barnehagen. Hun blir ofte stående og betrakte de andres lek eller holder på for seg selv. De gangene hun prøver å komme inn i lek blir hun som oftest sittende alene igjen etter en liten stund. Vi vet i dag at leken  stimulerer alle sider ved barnets utvikling. Dette gjelder både språklig, sosial, emosjonell, kognitiv, moralsk og motorisk utvikling. Leken er også med på å utvikle kreativiteten og evnen til å løse problemer, og barnet lærer noe om hvordan verden fungerer både sosialt og fysisk. Det å ha en venn og være ønske og invitert inn i lek er sterkt knyttet opp til både utvikling og trivsel. Det finnes nå etter hvert en del forskning i forhold til barns trivsel i barnehagen. I undersøkelser der barn selv er blitt spurt  har vi tall som viser at mellom 10 og 20 % av 4 og 5 åringer i barnehager sier at de ikke trives.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva har Kristoffer og Stines historie til felles?

Jo - det handler om det mest grunnleggende behovet: Behovet for å høre til. Det er et behov som styrer både tanker og følelser. Der en kjenner tilhørighet og fellesskap, får gode og varme smil, et hyggelig og hjertelig "velkommen, så fint å se deg", "vil du være med" der skapes glede, mot til å prøve noe nytt selv om en feiler,  og lyst og motivasjon til å fortsette å være der.

Dette i motsetning til der en møtes med  travelhet, surhet, oppgitthet og likegyldighet. Der ord som "dette burde du da forstå", "du må bare ta igjen vet du" eller et kroppsspråk som viser i all sin tydelighet at de er lei av deg, har gitt deg opp eller rett og lett ser forbi deg. Da er det lett å  bare gi opp, trekke seg unna enten en er 5 eller 17 år.

Noen vil si at dette er selvfølgeligheter og grenser til banalitet. Men dette er det grunnleggende i all utvikling. Det betyr at de voksne som er sammen med barn og unge må forstå betydningen av deres egen rolle i møte med hvert enkelt barn og hver enkelt ungdom. Hver enkelt assistent, barnehagelærer og lærer har en betydning. Hvert møte betyr noe. Den enkelte opplevelse knyttes sammen til ett sett av opplevelser som igjen  blir små og lengre historier. Disse historiene blir en del av barn og unges selvbilde med overskrifter som: "Jeg kan få til mye, og jeg kan be om hjelp når jeg ikke får det til", kontra Sondre på 18 år sin overskrift: " Jeg er egentlig ikke en sånn koselig unge akkurat".

Å leve med en slik overskrift på seg selv er ikke lett. Den er bitt til gjennom mange møter med ulike mennesker og hendelser i livet. Sondre er også en av dem som valgte bort skolen i en alder av 16 år. Og både han og Kristoffer trekker linjer tilbake til barnehagen ved å fortelle historier der de selv mener at deres frafalls-historie startet. De forteller blant annet om mobbing mellom barn, og mobbing fra voksne i barnehagen. Mobbing har over 40 års "historie" i skolesammenheng, mens mobbing i barnehagen har en langt yngre historie. Den første forskningen kom for 20 år siden, men de store samfunnsdebattene  og politiske engasjement for mobbing i barnehagen kan det stilles spørsmål ved om har vært i det hele tatt.

Dette er alvorlig med tanke på all den forskningen vi har blant annet innenfor psykologi og pedagogikk  som viser klare sammenhenger mellom små barns oppvekstsvilkår og psykiske helse med senere livskvalitet. Mye av denne forskningen viser hvordan traumatiske hendelser påvirker utvikling, og hvordan tidlig tiltak forebygger. Det er ikke kunnskap vi mangler om dette, men innsats og prioriteringer.

Og til glede for alle bevilgende myndigheter handler ikke alt bare om økonomi, det handler om holdninger til barn og unge. Det handler om å forstå betydningen av og kraften i relasjonene, av den voksnes måte å komme det enkelte barn i møte på.

Stine som sitter alene i sandkassa og trenger hjelp til å komme inn i leken eller Kristoffer som trenger at de voksne ikke ser forbi, men tar en skikkelig prat med ham om det som er vanskelig og følger opp det de har snakket om. Det handler om voksne som tåler avisning fra Sondre som er mye sinna, og står der til tross for og ikke alltid på grunn av. Og det handler om voksne som sier STOPP når barn krenkes av andre barn eller voksne, som tør å si i fra, som gidder å handle selv om det krever både å håndtere følelser og utføre handlinger som kan være ubehagelige og tidkrevende. Da sier ikke de voksne: "De er jo bare barn".   

Barn er sårbare fordi de er avhengig av oss voksne.  Samtidig er barn kompetente og samarbeidsvillige og verd å ta på alvor. 

Dette kan voksne gjøre ved å  ved å anerkjenne og lytte til deres atferd og språk. Da er det ikke pedagogiske automatiske telefonsvarere  barna trenger, men varme og tydelige voksne som er engasjerte i barns utvikling. Voksne som tør og vil gå inn i relasjoner med barn og unge med hele seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook