SEXVITSER: «Peter Pan» på Rogaland Teater benytter seg av morsomheter som helst bør gå over hodet på barna.
SEXVITSER: «Peter Pan» på Rogaland Teater benytter seg av morsomheter som helst bør gå over hodet på barna.Vis mer

De voksnes fest

I hvor stor grad skal en familieforestilling gå inn for å begeistre foreldrene?

|||«Roooger», roper en grov stemme.
«Du må komme no, ellers blir de?kje nåke på deg».

Roger løper av scenen for å rekke taxien og ferien og sin ventende kjæreste. Tilbake står den slukørede datteren Wendy. Åpningsscenen i Rogaland Teaters nye oppsetning av «Peter Pan» vekker litt karslig latter fra fedrene i publikum, men treffer ikke de perplekse podene ved siden av dem. De ler ikke før Roger blir kommandert tilbake for å hente underbuksa kjæresten har glemt, og kommer løpende med et rosa telt av en truse. Da klinger sølvklokkelatter fra seksåringene. Underbukser er alltid gøy.

Stadig flere familieforestillinger spekkes med referanser hentet fra voksenverden. I Stavangers «Peter Pan» ble dette smertelig tydelig når forestillingens eneste havfrue ble gestaltet av en oppblåsbar sexdukke. Men også «Pinocchio», fjorårets barnesatsing på Nationaltheatret, tegnet et tidsbilde fra syttitallet der mange av morsomhetene primært begeistret det voksne publikummet. Ifølge teatersjef Hanne Tømta liker barn så godt at de voksne også ler og tar del i opplevelsen — men kritikerne tvilte på om det var riktig slik å tilgodese de voksne på barnas bekostning.

Denne utviklingen har flere årsaker. For det første er grensene mellom voksenkultur og barnekultur blitt uklare. Selv små barn er populærkulturelt sofistikerte og plukker opp strømninger i eteren. I Stavanger har både «Peter Pan» og den langt mer vellykkede «Jungelboken 2099» tatt i bruk poplåter — Peter Pan synger «I Believe I Can Fly», tigeren Shere Kahn beljer «Eye of the Tiger» — og truffet der de skal. For det andre kan det virke som regissør og skuespillere i større grad tillater seg selv å falle for fristelsen til å kommunisere med jevnbyrdige. Det er lett å tenke seg hvordan de gjøgler frem vitser i prøveperioden, og får lyst til å vise det frem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet er at det ofte resulterer i et dobbeltløp, der halvparten av forestillingen er myntet på barna og den andre halvparten på de voksne. Floskelen om at god barnekultur også er god voksenkultur, er forslitt nettopp fordi det er sant. Men det som gjør at voksne kan lese barnebøker som «Brødrene Løvehjerte» og «Harry Potter» med glede, er ikke så mye at de finner igjen sin egen verden der — det er fordi det ligger en kvalitet, en oppfinnsomhet og et eksistensielt alvor i bunnen som appellerer uavhengig av alder. Det er det allmenne mer enn det spesifikke som betar oss.

Videre glemmes det ofte at referanser har en betydning, og betydningen må også tåle scenelyset. «Jungelboken 2099», som er rettet mot ungdom snarere enn barn, er satt sammen med stor teft: Vi får se en ulveflokk i utagerende hip hop-dansere og en apeflokk i partyklar vestkantungdom med skrikende fistellatter. Å se en havfrue i en sexdukke er mye billigere, og det forutsetter at den målgruppen som det er viktigst å verdsette, ikke henger med på notene.

Slik sett virker familieforestillinger som vil favne alle, ofte ekskluderende mer enn inkluderende. De skiller foreldre og barn snarere enn å samle dem.

VELLYKKET: «Jungelboken 2099» er satt sammen med stor teft.
VELLYKKET: «Jungelboken 2099» er satt sammen med stor teft. Vis mer