Debatt i Qureshis verden

ISLAM: Det er underlig å lese, i Qureshis svar (5.11) på min kritikk, at jeg «tyr til personangrep» når jeg svarte på et angrep fra Qureshis side som omfattet en rekke grovt uriktige påstander. Blant annet hevdet hun at jeg har «fordommer mot muslimer», holder muslimer i Norge kollektivt ansvarlig for 11. september, at kronikken hun foregir å kommentere er «gjennomsyret av arroganse, eurosentrisme og forakt for religionen», at jeg er «en ateistisk fundamentalist som er like radikal som de religiøse lederne [jeg] så hyppig kritiserer».

Hvem bedriver personangrep? Utvilsomt skaper og opprettholder en slik måte å «diskutere» på steile fronter og et usunt debattklima.

Qureshi vil ha min kritikk av islamsk predestinasjon, muslimsk fatalisme og eventuelle trafikkulykker, i kontekst. Ja, men man kan ikke få alt i en kronikk. Og for mer om kontekster, som ikke var mitt tema, kunne jo Qureshi lest litt mer av det jeg har skrevet – i alle fall før hun feller så bombastiske dommer over min kompetanse og påståtte fordommer som hun gjør.

«Gules opprinnelige kronikk «Islams elendighet» er dårlig begrunnet og full av motsigelser.» Det bør Qureshi begrunne. Det gjør og kan hun ikke gi. Hun hevder jeg «mener at fatalisme og predestinasjon i den islamske verden er årsaken til den eksisterende intellektuelle elendigheten i muslimske land.» Slett ikke. Og det står ikke noe i nærheten av dette i min kronikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har heller ikke sagt at den utbredte fatalismen fører til noen fullstendig lammelse av folks handlinger. Men det er all grunn til å spørre om – for eksempel – ikke den politiske aktiviteten og motstanden mot okkupasjon og imperialisme hadde vært større med mindre fatalisme.

Så har enkelte andre forsøkt å komme Qureshi til unnsetning, men ingen har i Dagbladets spalter diskutert det faktiske innholdet i kronikken. Det bedrives stråmannsargumentasjon ved å ta utgangspunkt langt fra hva jeg mener, har skrevet og har som faglig posisjon. Og ingen av disse bolde riddere ser behovet for å kritisere Qureshi for hennes uetterrettelige referering og feilaktige påstander. Man synes ikke å ville kritisere en innvandrerkvinne som våger seg frampå i den offentlige debatten, uansett hva hun skriver. Men dette er diskriminering og paternalisme, for det er å stille lavere krav til innvandrere som deltar i debatten enn man stiller til «nordmenn». Det er visst greiere å bedrive usaklig «kritikk» av en norsk mann, uansett om han forsvarer seg mot løgner. Så slipper man også å lese kronikken som var utgangspunktet for Qureshis useriøse kritikk.

Det som kan kalles en seriøs problemstilling hos Qureshi, kan presenteres slik: I en verden med voksende negative stereotypier i forhold til islam og muslimer, er det viktig at fagpersoner er seg sitt ansvar bevisst når de skriver om islam og den muslimske verden. De må være forsiktige for ikke å nøre opp under fremmedfrykt og islamofobi.

Dette er jeg enig i. Men som både fagperson og samfunnsengasjert kan jeg ikke la være å kritisere islam for det som bør kritiseres. Hvordan da hindre at kritikken blir brukt til stigmatisering? Det er umulig. Noen vil alltid kunne (mis)bruke faglige kritiske merknader om en religion, kultur eller gruppe til overdreven kritikk, hat osv. Alternativet kan ikke være det Qureshi synes å ønske, at fagpersoner holder munn. Det ville innebære en håpløs sensur av nødvendige ytringer.

Vil Qureshi og andre diskutere denne problemstillingen, er jeg gjerne med. Men da bør man reise problemstillingen prinsipielt og unngå urimelige personangrep.