Debatt om debatten

Debatter om debatten ender regelmessig som debatt om debattenes reelle innhold, skriver Gudleiv Forr.

FISKER I OPPRØRT VANN:  Georg Fr. Rieber-Mohn, styreleder i Institusjonen Fritt Ord, inviterer til debatt om debatten, men får debatt om sine eksempler på tabuiserte områder. Foto: Camilla Berg Hansen
FISKER I OPPRØRT VANN: Georg Fr. Rieber-Mohn, styreleder i Institusjonen Fritt Ord, inviterer til debatt om debatten, men får debatt om sine eksempler på tabuiserte områder. Foto: Camilla Berg HansenVis mer
Kommentar

Fritt Ords styreleder Georg Fr. Rieber-Mohn tok denne uka et oppgjør med det norske debattklimaet. Politikere og kirken er altfor redde for å tråkke folk på tærne, sa han for eksempel til Vårt Land.
Utspillet lyder som et ekko av en debatt vi har hatt etter 22. juli 2011 om hvorvidt det har vært mulig for spesielt høyreekstreme og islamkritikere å komme til orde i den offentlige debatten.

Har så Rieber-Mohn rett?
Etter 45 år i journalistikken, vil jeg istemme hans syn. Det er et sterkt konformitetspress i det offentlige ordskiftet, i alle fall i det som ikke foregår på sosiale medier. I politikken har dette taktiske formål: Det gjelder å ikke provosere potensielle tilhengere.

Politikerne slåss om de samme velgerne, slik prelatene slåss om sjelene. Dette har ført til det uomgjengelige resultat at det er blitt vanskelig å se forskjell på partiene. Denne uka fikk vi presentert en analyse av partiprogrammene. De er fulle av tørrprat, selvfølgeligheter og skjult ideologi, skriver Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Nå var nok ikke partiprogrammene nevneverdig litterære godbiter tidligere heller. De har lenge vært omfattende og vage i sine formuleringer, preget av ord som er i tida, og hentet fra de fagområdene som til enhver tid har hegemoni. Like etter krigen var det sosialøkonomene, deretter kom ingeniørene. Så kom sosiologene. Og nå er det vel finansanalytikerne og terapeutene.

Problemet i politikken er at motkulturene, som ennå fantes så seint som på 1970-tallet, er svekket og nesten visket ut. I det gamle bibelbeltet har velgeren vandret i flokker over i Fremskrittspartiet. Kommunismen er plassert på historiens søppelplass. Politikerne og deres rådgivere har vært igjennom den samme skoleringskverna og fått med seg de samme verdiene og perspektivene på verden. Lærerskolen og landsgymnaset som bærere av alternative mål for samfunnsutviklingen, er forsvunnet inn i et høyskole- og universitetssystem som er felles for alle. Byverdiene har vunnet over landsverdiene, kristenverdiene er svekket, avholdsfolk er blitt en truet art. Rieber-Mohn syns biskopene engasjerer seg for mye i spørsmål av allmennpolitisk art, men er fraværende i spørsmål om surrogati, abort og reservasjonsrett for leger. Men da er det åpenbart katolikken Rieber-Mohn som er på banen. Hans kirke er jo uforanderlig i alle tider i de spørsmålene, som bekjent.

Rieber-Mohn søker nettopp til 1970-tallet for å finne tilbake til et levende debattklima der intet tema var tabu. Da var det heftig strid om sikkerhetspolitikk, om abort, om NRK, teater og litteratur. Et par tiår tidligere var det også heftig debatt om språkformene.
Forrige gang vi hadde tilløp til et debattpoliti, var i 1930-åra. Medieforskerne Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen skriver i sitt omfattende vedlegg til Ytringsfrihetskommisjonens innstilling i 1999 at valgforedragene i kringkastingen « ... skulle være helt saklige og ikke inneholde angrep av sårende eller krenkende art på andre personer eller partier». Det var spesielt viktig at de ikke inneholdt angrep eller nedsettende omtale av fremmede land. Ifølge Dahl var det særlig Hitler-Tyskland man hadde i tankene.

Slike forholdsregler tok nok preg av NRKs spesielle stilling, og varte til innpå 1970-tallet. Og den politiske debatten i mellomkrigstida var langt fra harmoniserende. Det hang naturligvis sammen med at de sosiale og kulturelle frontene var skarpere og de ideologiske motsetningene dypere.

Debatter om debatten som Rieber-Mohn inviterer til ender som regel i en debatt om debattenes reelle innhold. Rieber-Mohn nevner eksempler på tabuiserte områder:
Å advare jenter mot at høyt alkoholforbruk og lettkleddhet kan ha sammenheng med voldtekt, blir øyeblikkelig stanset av påstander om at jentene dermed får skylda for forbrytelsene mot dem.
Å legge fram forskning som viser at reindrifta på Finnmarksvidda fører til overforbruk av naturen mobiliserer både samer og deres etnisk norske venner og de ser det som utålelig angrep på en norsk minoritet.
Å debattere sider av terroren 22. juli, provoserer lett representanter for dem som regner seg som ofre etter massakren.

Allerede den dagen Rieber-Mohn kom med sitt utspill, var han definert inn i alle tre debattene: Selv debatt om debatten er det tabu å føre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.