VIKTIG: At Tormod Heier har fått Ossietzky-prisen og Robert Mood (bildet) har fått Fritt Ords pris er eksempler på at viktige motstemmer finnes, men også at de ikke er mange nok.
Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
VIKTIG: At Tormod Heier har fått Ossietzky-prisen og Robert Mood (bildet) har fått Fritt Ords pris er eksempler på at viktige motstemmer finnes, men også at de ikke er mange nok. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Debattanter i uniform har en særlig viktig rolle

Fri, lojal og uniformert.

Kommentar

Tormod Heier, Robert Mood og Jacob Børresen har mye til felles. De har alle bidratt til en kritisk debatt rundt Forsvaret, de har vekket sterke følelser og møter reaksjoner fra forsvarssektoren. Forskeren ved Forsvarets høgskole og de to eks-offiserene bryter hver på sitt vis med det mange oppfatter som en lojalitetsplikt og et ønske om at Forsvaret skal framstå med én stemme og strategisk kommunikasjon.

Sektorens særegenheter gjør deres stemmer ekstra viktige. Der går nå debatten om hvorvidt offiserer kan stille i uniform, når de debatterer faglige spørsmål uten nødvendigvis å representere Forsvarets offisielle syn. Både Forsvaret og samfunnet vil tape på at folk som Heier blir instruert til å legge igjen uniformen hjemme. Åpenheten, ytringsfriheten og den akademiske friheten i forsvarssektoren bør styrkes, ikke svekkes. I sektoren er nemlig den frie forskeren ikke fullt ut verdsatt.

Til tross for regjeringen Solbergs uttrykte ambisjon om mer åpenhet i forsvarssektoren, har de siste åra vært preget av mye bråk rundt hemmelighold. Forsøket på hemmelighold av Riksrevisjonens flengende kritikk av beredskapen og objektssikringen var bare egnet til å vekke mistanke om at regjeringen og forsvarsledelsen ville skjerme seg selv fra kritikk. Som kjent hadde Riksrevisjonen laget et sammendrag der de hadde fjernet konfidensielle opplysninger. Endringene Forsvarsdepartementet ville gjøre, handlet først og fremst om å pynte på formuleringer og gjøre kritikken svakere.

På samme måte var det uheldig at regjeringen først ikke ønsket å offentliggjøre statusrapporten fra landmaktutredningen før valget. Debatten om langtidsplanen for Forsvaret handlet nettopp om fraværet av landmakten og dette var et viktig tema i valgkampen. Forsvarets forum ble heldigvis reddet, men forslaget om nedleggelse er et klart eksempel på nedprioriteringen av kritisk debatt.

Kulturen i Forsvaret er naturlig nok spesiell. Sektoren har reelle behov for hemmelighold av sikkerhetspolitiske og militærstrategiske årsaker. Militæret er avhengig av en hierarkisk struktur. Derfor må mange dokumenter unntas offentlighet og lojalitet må settes høyt.

Slik er det gode grunner til at ikke alle vurderingene bak plasseringen av flybaser i nord er offentlige, selv om de kunne opplyst og endret den offentlige debatten. Ikke all informasjon om vurderingene bak internasjonale operasjoner kan være offentlig kjent. Sikkerhetsrutiner og lokalisering av enkeltobjekter må være skjult for å være effektive.

Der det ikke finnes særlige grunner til å holde opplysninger hemmelige, skal de være åpne. Dessverre virker det som om ryggmargsrefleksen mange steder i forsvarssektoren er å gradere informasjon istedenfor å gjøre den offentlig. Særlig de laveste graderingene av dokumenter etter Sikkerhetsloven er for utbredt, og i for liten grad brukes punktgradering der enkeltavsnitt og vedlegg utelates for å kunne gjøre en rapport offentlig.

Kilder forteller meg at det er enklere og tryggere å gradere et dokument «begrenset» for sikkerhets skyld, man får bare kritiske spørsmål hvis det ikke graderes. En slik kultur fører til overgradering, og dermed svekket respekt for hemmelighold både blant ansatte og utenforstående. Det kan igjen føre til større risiko for lekkasjer og at enkeltdokumenter avsporer debatter.

Lojalitet er ikke det samme som gruppetenking. En opplyst debatt rundt viktige samfunnsspørsmål er avhengig av deltakere som uttaler seg med bakgrunn i egen kompetanse. Forsvarspolitikk er et komplisert felt der mye av beslutningsgrunnlaget ofte er unntatt offentlighet. Derfor er det ekstra viktig å synliggjøre faglig uenighet blant dem med innsikt. Likevel kjemper mange for at Forsvaret skal framstå med én stemme utad. Det er særlig problematisk for de akademiske institusjonene i sektoren. De er nært knyttet til sektoren gjennom eierskap og finansiering, og det finnes få andre fagmiljøer som forsker på Forsvaret i Norge.

Åpenhet og akademisk frihet i forsvarssektoren var onsdag tema for et seminar i regi av Institutt for forsvarsstudier (IFS) og Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS). SIFS-direktør Per Christensen beskrev i en Dagbladet-kronikk samme dag viktige dilemmaer knyttet til tema, som engasjerer bredt og fylte lokalene. IFS-direktør Kjell Inge Bjerga beskrev hvordan han oppfatter forskningen som fri, fordi alle, inkludert Forsvarsdepartementet, ønsker at forskningen skal være god og sann. Han har selvsagt rett i det. Det betyr ikke at situasjonen er uproblematisk.

Akademisk frihet er nemlig ikke bare friheten til å velge problemstilling og metode, det er også friheten til å formidle forskningen og uttale seg på bakgrunn av sin kompetanse. Ytringsfriheten er avgrenset av slikt som sikkerhet og taushetsplikt, men loven har vide rammer. Som jurist Anine Kierulf sa på seminaret: Det er stort sett kultur som stopper folk fra å ytre seg. Da viser man kanskje lojalitet til kommandolinja, men svikter lojaliteten til samfunnet.

Forsvarets høgskole (FHS) og Forsvarets forskningsinstitutt er underlagt Forsvaret og Forsvarsdepartementet, IFS er underlagt høyskolen. Lederne ved disse institusjonene har ved ulike anledninger blitt kontaktet av representanter for sine eiere, som har ønsket å legge begrensninger på hva forskerne uttaler seg om.

Mitt inntrykk er at disse lederne, spesielt på FHS og IFS, rakrygget forsvarer den akademiske friheten. De har flere ganger vernet spesielt om enkeltansattes ytringsfrihet, og de ønsker og bidrar til større åpenhet i sektoren.

Likevel mener Direktøren ved IFS at man bør utrede om Heier og andre skal få lov til å uttale seg ikledd uniform. Bjerga forteller at han har fått kritiske signaler når instituttet velger nye forskningsfelt. Og Tormod Heier sier åpent at han ikke lenger søker forskningsmidler i eget navn.

At Heier har fått Ossietzky-prisen og Robert Mood har fått Fritt Ords pris er eksempler på at viktige motstemmer finnes, men også at de ikke er mange nok.