Debatten i gang

Ni yngre teaterfolk tok bladet fra munnen i en kronikk her i avisa i går, og brakte debatten om norsk teaters framtid ut i det offentlige rom, hvor den hører hjemme.

  • Scenografen og de åtte instruktørene mener det er viktig at teatrets egne nå selv drøfter hvordan det norske teaterlandskapet bør bygges for å møte framtidas utfordringer, før andre, antikunstneriske, krefter gjør det. De mener systemet med faste ansettelser, dagens organisering, avtaleverk og pengebruk virker som en propp for kunstnerisk utvikling og unge, nye talenter.
  • Det er ingen hemmelighet at undertegnede nylig flagget liknende synspunkter. Men en slik intern kritikk fra framtidas teatergenerasjon bør det etablerte teatret i hvert fall ta på alvor. Det er i hvert fall ikke klokt å avfeie utspillet med at en ny debatt om ensemblene er resirkulert tankegods fra 70-tallet. Vel er diskusjonen om fast ansatte versus åremålskontrakter i norsk teater tatt tidligere, men de som nå tar ordet var faktisk for unge til å være med i debattene på 70-tallet. Dessuten er situasjonen i norsk teater drastisk endret siden den gang: Frilanserne, blant andre mange unge med utdanning fra utlandet, er nå i flertall og gjør forsteiningen i en gammel teaterstruktur enda tydeligere. Dessuten: Skulle vi la være å diskutere Norges forhold til EU i dag fordi debatten «ble tatt» på 70-tallet?
  • Teatersjef Vidar Sandem ved Det Norske Teatret synes ideen om å kvitte seg med fast ansatte er kynisk. Han er imot å sette trofaste slitere i teatret på gata over natta.
  • Det tror jeg alle er enige med ham i. Men det «å sparke» fast ansatte er nødvendigvis ikke sammenfallende med at samtlige skal gå på dagen. I reorganiseringen av norsk teater med formål færre fast ansatte ligger selvsagt at man følger vanlige spilleregler i arbeidslivet og tilbyr sluttvederlag, førtidspensjonering og andre ordninger som i norsk yrkesliv for øvrig.
  • Henrik Ibsen skrev at en gjennomsnittlig sannhet varer i 20 år. I så fall er 70-tallets teatersystem overmodent for revisjon. Ingen sitter på fasiten på hvordan framtidas system skal se ut. I et demokratisk samfunn diskuterer man seg fram til løsninger og modeller, og svarene for struktur og ansettelsessystem må åpenbart romme både geografiske og demografiske forskjeller.
  • Men å ville røske opp en saneringsferdig struktur med rota for å ville bygge et bedre offentlig finansiert system for produksjon av god scenekunst, er desidert ikke populisme. Det er god, gammeldags kulturradikalisme.