BORTE: «Vi trenger et vedvarende trykk og en kontinuerlig oppmerksomhet om situasjonen i Russland. Tolokonnikovas situasjon er imidlertid helt prekær og må løses før åpningsseremonien i Sochi», skriver kronikkforfatteren om Pussy Riots Nadesha Tolokonnikova (bildet), som ble «borte» 18. oktober.  Foto: MAKSIM BLINOV / AFP Photos / NTB-Scanpix
BORTE: «Vi trenger et vedvarende trykk og en kontinuerlig oppmerksomhet om situasjonen i Russland. Tolokonnikovas situasjon er imidlertid helt prekær og må løses før åpningsseremonien i Sochi», skriver kronikkforfatteren om Pussy Riots Nadesha Tolokonnikova (bildet), som ble «borte» 18. oktober. Foto: MAKSIM BLINOV / AFP Photos / NTB-ScanpixVis mer

Debatten og debattanten som forsvant

Nadesha Tolokonnikova er borte. Pussy Riots protester og reaksjonene mot disse har ikke lenger nyhetsverdi. Hva kan Norge gjøre for å reagere på Tolokonnikovas situasjon spesielt og utviklingen i Russland generelt?

Debattinnlegg

7. november fyller Nadesha Tolokonnikova 24 år. Hun er en av tre politiske kunstnere som ble arrestert etter en performance i frelserkatedralen i Moskva, tiltalt for hooliganisme og dømt til to års fengsel. Prosessen rundt hendelsene gjorde Pussy Riot til et internasjonalt fenomen - til ikoner for feminister og LGBT-aktivister og til et symbol på en innsnevring av de sivile rettighetene i Putins Russland. Hvor Tolokonnikova vil «feire bursdagen» sin, vet så langt bare russiske myndigheter. Informasjonen er fraværende og kildene usikre. Det som er sikkert er at ingen utenfor fengselssystemet har hørt eller sett noe til henne siden 18. oktober. Dagen etter ble et brev publisert i The New York Times hvor hun beskrev de grusomme omstendighetene hun befant seg i, og at hvordan hun fryktet for eget liv og helse.

Etter planen skulle Tolokonnikova transporteres fra Mordovia til Chuvasia. Så ble hun rapportert overført til celle nummer 100- 1 i fengselet i Chelyabinsk i Uralfjellene. Der er hun ikke. Verken advokaten, ektemannen eller menneskerettighetsorganisasjoner får tilgang til informasjon om hvor hun befinner seg. Etter mer enn ti dagers søk i Chelyabinsk og Chuvashia er nå søket utvidet til Sør-Ural. Ifølge russisk lov skal familien og advokaten informeres innen ti dager har gått. Det har ikke skjedd. Og det er ikke bare lokasjonen som rapporteres ukjent. Tolokonnikovas helsetilstand er også uviss. Ektemannen Pyotr Verzilov er nå på desperat jakt etter kona som bare for en måned siden holdt på å dø under sin andre sultestreik.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I slutten av september i år startet den fengslede aktivisten en sultestreik i fengselet i protest mot forholdene i fangeleiren. Tolokonnikova kjenner sitt lands historie, og spiller på den. Det må hun nesten gjøre for å bli hørt. Hun er en av Russlands mest kjente fanger, det er hennes spillkort. Det er likevel ingen grunn til å mistro hennes beretninger om elendige fengselsforhold. Tolokonnikova har skrevet nøkternt om lange arbeidsdager som har vart opp til 17 timer, om umenneskelige hygieniske forhold, trusler om vold, om fanger som har dødd i fengselet, blitt slått i nyrer og hode, om fanger som nektes toalettbesøk, og om fengselsledelsens forgjevede forsøk på å få henne til å holde kjeft og innrømme sin skyld. Hun har konsekvent nektet, og slik gjort seg til et symbol som må knekkes. Hun er en ulydig fange med en skarp penn og et opplyst hue. Hun vet hva hun snakker om: Protesterer du mot makta vil hoder rulle. Kunstnere er intet unntak.

I brevet til New York Times skrev Tolokonnikova følgende: «I Mordovia skjer grusomme ting med mennesker. Vi blir løyet for, dyttet inn i kjøretøyer med makt, nektes møter med advokater, presset og ødelagt. Alt menneskelig blir ødelagt. Vi blir brutt ned til undertrykte monstre, og jeg innrømmer, ja, jeg frykter for min skjebne, for jeg aner ikke hva som vil skje med meg i natt.» (http://www.interpretermag.com/pussy-riot-member-i-admit-yes-i-fear-for-my-fate/) «Jeg vil heller dø av sult enn av vold, tortur og nedverdigelse», skrev hun den 23. september i år, dagen hun startet.

Det er dessverre ingen dårlig skjult statshemmelighet at kneblingen av meningsmotstandere og innskrenkningen av menneskerettigheter har økt kraftig under Putins tredje presidentperiode. Kriminaliseringen av «homo-propaganda» og den relativt ferske dommen i Pussy Riot-saken er bare et utsnitt av et større bilde. Pussy Riot har siden februar 2012 fått mye mediedekning, blant annet takket være gruppas medievennlige uttrykk. Aksjonene og rettssaken fikk massiv pressedekning. Internasjonale artister sto i kø for å utvise støtte og Amnesty International erklærte de fengslede jentene som samvittighetsfanger. Nå er Nadia borte, men ingen holder pusten.

28. oktober holdt utenriksminister Børge Brende en tale på Universitetet i Tromsø med temaet nordområdepolitikk. Russlands viseutenriksminister var til stede på møtet. I nord møtes utenrikspolitikk og innenrikspolitikk, sa Brende, og la til at «ÆgÅodt samarbeid med våre naboer i nord er god utenrikspolitikk». Det er ikke en liten kanin vi grenser til i nord, men en stor bjørn. Det er begrenset hva Norge kan gjøre med menneskerettighetssituasjonen i Russland. Men det hadde vært fint om Brende også hadde fokusert på menneskerettigheter, ikke bare på næringsinteresser og økonomi i nordområdene.

I februar 2014 åpner verdenshistoriens mest påkostede OL i Sochi, Russland. Blant Den internasjonale olympiske komiteens mer hederlige hensikter finner vi ønsker om å motarbeide diskriminering og fremme en inkluderende ånd. I Putins Russland ser imidlertid OL-mottoet citius, altius, fortius (raskere, høyere, sterkere) ut til å gjelde mer som nasjonsbyggende slagord enn som et redelig må den beste vinne (og det viktigste er ikke å vinne men å delta). Det er talende for situasjonen at ilden i OL-fakkelen slukker nærmest daglig.

Vi nordmenn har en tendens til å få Klondyke-feber under vinter-OL. Som nasjon er vi født med ski på beina. Men gudene skal vite at vi også - så langt - har satt pris på en identitet basert på å fremme menneskerettigheter. Norge har et internasjonalt ansvar som i minste fall kan begrense seg til å si klart fra. Kan OL være en mulighet for norske protester mot ensrettingen og undergravingen av menneskerettigheter og rettssikkerhet i Russland? Det trenger ikke være komplisert. John Arne Riise spilte med skolisser i regnbuens farger i protest mot homohetsen i Russland. Alt er bedre enn ingenting. Vi trenger et vedvarende trykk og en kontinuerlig oppmerksomhet om situasjonen i Russland. Tolokonnikovas situasjon er imidlertid helt prekær og må løses før åpningsseremonien i Sotsji.