Illustrasjon: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjon: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatten om kvinnelige toppledere er fordummende

Et styre skal ansette den de mener er best i jobben.

Meninger

Debatten om hvorvidt de neste toppledere i statseide selskaper burde være kvinner fremstår som fordummende. På den ene siden er alle klar over at staten har et overordnet og klart uttalt mål om økt kvinneandel blant norske toppledere. På den andre siden vet de fleste også at et styre skal ansette den de mener er best i jobben.

Problemstillingen minner om når utdanningsinstitusjoner skal gi objektive karakterer, samtidig som karakterene skal være normalfordelt over tid. Dette er bare mulig i et idealtilfeller der normalfordelingen er den objektive sannhet, eller i Telenor sitt tilfelle: Der en kvinne er det beste valget for foretaket.

Hvorvidt en kvinne er best i enkelttilfeller har jeg ikke kvalifikasjoner til å si noe om. Det som derimot er klart er at en toppleder ikke uten videre er like god i alle topplederjobber, og skal man lede Telenor er det er en klar fordel å ha jobbet med telekom. Det er naturlig å tro at det i en verden hvor menn over tid har hatt de mest fremtredende posisjonene i eksempelvis telekom- og oljebransjen også er en klar overvekt av menn som er kvalifiserte til å lede slike foretak.

Kvinner begynner nå å sive oppover i systemet også i disse sektorene, men vi må ta tiden til hjelp. For det første er kvinneandelen på typiske lederutdanninger gått vesentlig opp, og det samme har skjedd i politikken. På toppledernivå vil vi ikke se effekten av dette før om lag 30 år etter at utdanningsvalgene er tatt. I mellomtiden vil styrene stort sett gjøre riktig ved å ansette menn fremfor kvinner når målet er å finne den best kvalifiserte. At man har politiske mål om å kickstarte kvinneandelen er ikke rart, men å mene at styrene som skal ansette den beste gjør urett i å ikke sette målet om kvinneandel over sin primæroppgave er spesielt.

Man kan selvsagt innvende at det finnes kvinner på toppledernivå i Norge, og det er helt riktig. Likevel er dette kvinner som normalt har så mange jern i ilden at de enten ikke ønsker eller ikke er ønsket som toppleder i enda et foretak. Dette har på ingen måte med arbeidskapasitet å gjøre, men derimot at kvinner på toppnivå er så ettertraktet at de får et lass med tilbud, særlig på grunn av kvotering inn i styrer på toppnivå.

Dilemmaet jeg tror mange styrer sliter med er hvem man skal velge når man sitter med følgende tre kandidater:

1) En mann, med antatt best kvalifikasjoner.

2) En kvinne med veldig gode kvalifikasjoner, men som allerede har en rekke forpliktelser i næringslivet.

3) En kvinne med antatt tilstrekkelige kvalifikasjoner.

Hvem velger man? Slik jeg ser det er styret forpliktet til å velge mannen, selv om staten har et mål om å få flere kvinner inn i styrene på overordnet nivå. Dersom man har is i magen føler jeg meg rimelig sikker på at vi vil se en markant endring av kjønnsfordelingen på toppledernivå i løpet av de neste 20- 30 årene med bakgrunn i utdanningstrender som langt på vei er uavhengig av hvem som tidligere har hatt topplederstillinger.

Denne utviklingen ser jeg frem til med stor glede, for jeg tror kvinner er vel så gode som menn når de har den samme erfaringsbakgrunnen.