Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet
Foto: Børre Høstland / NasjonalmuseetVis mer

Debatten om Nasjonalmuseet raser. Kan vi også snakke litt om hva bygget skal inneholde?

Nasjonalskattene.

Debatten om det nye Nasjonalmuseet i Oslo har nådd eksplosive tilstander de siste ukene. Arkitekten er rasende på Statsbygg, mens Aftenposten intervjuer folk som mener det 120 meter lange murbygget ser ut som et fengsel.

Det er for lite butikk- og cafévirksomhet på gateplan, mener noen. Andre, som meg, gleder seg til å se effekten av den lysende alabasthallen i bybildet, samspillet mellom oppdalsskifer og klatreplanter langs veggen og, ikke minst, 13.000 kvadratmeter med kunst.

Og apropos det: Da Statsbygg og Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo viste skeptisk presse rundt på byggeplassen på Vestbanen onsdag, befant jeg meg et helt annet sted. På gamle Nasjonalgalleriet, og utstillingen «Gerhard Munthe – Eventyrlig design». Utstillingen er den største presentasjonen av Munthes kunstneriske virke på over hundre år, og er nydelig kuratert av kunsthistoriker Jan Kokkin og Widar Halén, avdelingsdirektør for design og kunsthåndverk ved Nasjonalmuseet.

Det er som å gå inn i en drøm.

Av og til et skummelt, men vakkert mareritt.

Gerhard Munthe (1849–1929) var inspirert av norsk folkekunst og norrøn mytologi, men også av datidenes kunsttrender i Europa, som japanisme og jugendstil. «Gerhard Munthe – Eventyrlig design» har først og fremst fokus på Munthes arbeider innen industridesign. I ei tid da det knapt fantes norsk design, ville han skape en stil basert på norske mønstre, planter og farger. Tidlig på 1890-tallet begynte han å utvikle mønstre for billedvev, tapet og porselen, med fargesterke, vakre, fascinerende og av og til groteske motiver hentet fra norsk natur, sagalitteratur og folkeeventyr.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge ble Munthe en av de fremste eksponentene for datidas estetiske programerklæring om «skjønnhet i hjemmet». Etter hvert ble det også møbler, bokillustrasjoner og hele romutsmykninger. Tapetene ved navn «Løpende geiter og furukvister», «Sølvroser» og «Svarte heggebær» kunne strengt tatt hengt i hvilket som helst interiørinteressert hjem i dag. Mens billedveven «Den bergtagne», der en tilsynelatende hypnotisert kvinne må reddes bort fra en bjørn, burde holdes langt unna et moderne barnerom.

Da jeg skulle se Munthe-utstillingen var det kaos i foajeen på Nasjonalgalleriet. Det var bare én Securitas-vakt som solgte billetter, turistene toget inn, det var vanskelig å bevege seg rundt, ingen tvil om at vi trenger et større sted.

For hvem andre er det som ligger i magasinene og bare venter på en vegg? Hva er det vi ikke har sett ennå, men som kan sette norsk kunsthistorie i nytt lys?

Hvem er vår Hilma af Klint?

Nasjonalmuseets samling av kunst, arkitektur og design inneholder nærmere 400.000 verk. Når det nye museet åpner i 2020 er det nærmest uunngåelig at vi kommer til å bli eksponert for tidligere glemte og/eller skjulte sider ved norsk kunst- og kulturarv. Det er bare å glede seg.