INGEN ESSENS: Det var nødvendig å komme med nyanseringer til intervjuet som startet debatten om norsk kultur. Det glemmer Torbjørn Røe Isaksen i sitt ellers betimlige innlegg. Foto: Håkon Mosvold Larsen /NTB Scanpix
INGEN ESSENS: Det var nødvendig å komme med nyanseringer til intervjuet som startet debatten om norsk kultur. Det glemmer Torbjørn Røe Isaksen i sitt ellers betimlige innlegg. Foto: Håkon Mosvold Larsen /NTB ScanpixVis mer

Norske verdier

Debatten om norsk kultur krever at man holder flere tanker i hodet samtidig

Torbjørn Røe Isaksen har rett i at norsk kultur har sine unike trekk, men tar feil i fremstillingen av andre.

Kommentar

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har rett i at norsk kultur finnes, at den har blitt formet gjennom en historisk prosess som er spesifikk for dette landet og at det er lov å være bekymret på dens vegne. Det er desto tristere at kunnskapsministeren, for å kunne fremføre dette argumentet i et ellers reflektert innlegg, føler behovet for å gjøre norske kommentatorer dummere enn de er.

Dersom debatten om norsk kultur skal ha noe for seg som noe annet enn fisking etter Facebook-likes og samtaler på landets morgenmøter, mens man venter på at dagens forsentkommer skal møte opp, må det være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang.

Det må, på den ene siden, kunne erkjennes at det er trekk som karakteriserer det å vokse opp og leve i Norge, som gjør det vesensforskjellig fra å tilbringe livet i et annet land, også de landene vi har mye til felles med. I en tid med raske forandringer er det ingen grunn til å se på normene, vanene og institusjonene som evige og usårlige. Snarere er det bare sunt at den enkelte tenker gjennom hva de synes gjør det norske samfunnet til et godt sted å være, og stemmer og handler deretter. At brytningstider fører med seg barske debatter om identitet, om hva et fellesskap er og vil være, er helt naturlig.

Men på den andre siden er det helt nødvendig ikke å se på verdier som noe statisk, eller noe alle som bor i et land kan bli enig om. Det man kan kalle norske verdier i dag, er annerledes enn hva de var for tyve, femti og hundre år siden. Det norske er ikke én verdi eller ett ståsted; det er hva som er den verdimessige spenningen mellom parter og grupper i samfunnet. Akkurat hva denne spenningen består i, kan derimot være veldig karaktristisk for et samfunn og n kultur.

NHO og LO har ikke de samme ønskene, men akkurat hva de er uenige om, og måten de håndterer uenighetene på, skiller det norske arbeidslivet fra tilsvarende i mange andre land. Liberale tyveåringer i Oslo og aldrende bedehusgjengere på sørvestlandet vil være svært uenige i hvorvidt i homofile bør få gifte seg og få familie, og begge vil være mer enige med liberale eller konservative meningsfeller i andre land enn med hverandre — men debatten er på et helt annet sted enn i Norge for noen tiår siden eller i strenge religiøse samfunn rundt om i verden, der homofile kan straffes etter loven. Og det er rimelig mye bedre å bo i et land der man diskuterer om homofile bør få en egen liturgi enn om de skal steines.

Norsk kultur er ikke helt relativ, men den er heller ikke noe helt fast. Når den forandrer seg, er det ikke så sikkert at det skjer fordi den er «under angrep», som Senterpartiets Ola Borten Moe og Høyres kulturminister Linda Hofstad Helleland påstod i det famøse intervjuet som sparket debatten igang. Noe av det som skaper forandringer er ny teknologi og nye impulser, som påvirker det velkjente og gjør det annerledes - kanskje verken verre eller bedre, eller kanskje begge deler på en gang. Noe vinnes og noe går tapt.

I sin kronikk polemiserer Torbjørn Røe Isaksen mot «skråsikkerheten» hos norske kommentatorer; han hevder at «ingen» av dem viser noen forståelse for debatten, og at Ola Borten Moe «neppe ønsker monopoltiden tilbake». Her refererer han til, og misforstår, et innlegg jeg selv skrev i debatten — og skapte så klart dermed et visst selvrettferdig behov for å oppklare misforståelsen. For ordens skyld: Når jeg i kommentaren skriver at «ingen vil tilbake til monopoltiden» mener jeg «ingen» som i «heller ikke Ola Borten Moe». Men som respons på et intervju om «angrepet» på norske verdier, virket det hensiktsmessig å peke på at mye av det som samlet oss før, tv-personligheten og fellesfortellingene, sprang ut av en særegen nasjonal mediepolitikk og en teknologi som gjorde det mulig å være samlende.

Når teknologien bykser videre, og gir muligheter for å hente kunnskap og underholdning fra langt flere kilder, blir den delen av oss som er hektet på den nasjonale kulturelle hovedstrømmen mindre. Det er en utvikling som har en pris — den gjør oss mer forskjellig og fremmede — men den var uunngåelig, og den fører også med seg mye som mange setter pris på. Det er vanskelig for meg å se at å påpeke dette, skal være en del av den «hånlige» fronten fra kommentatorene som Torbjørn Røe Isaksen beskriver.

Tekstene han kritiserer, var da ikke bare skrevet om norsk kultur som sådan, men om påstander i et intervju som var nødvendige å nyansere. Linda Hofstad Helleland beskriver for eksempel sekularismen som en trussel mot det tradisjonelt norske. Jeg tror ingen av deltagerne i dette ordskiftet vil protestere på at kristendommen har vært en av de mest sentrale strømningene i norsk historie, og at den preger både samfunnet og livene til mange som ikke selv er kristne. Mange ateister gråter i konfirmasjoner og bryllup, og synger sanger med kristent innhold på julaften.

Men mye av det som ofte nevnes som typisk norsk eller vestlig, for eksempel likestilling og friheten til å velge partnere og ektefeller, har blitt kjempet frem i sterk kamp mot kristne og kirkelige krefter. Ytringsfriheten som regnes som absolutt grunnleggende i Norge kan ikke råde grunnen hvis religiøse krefter styrer fellesarenaene og slår ned på det de synes strider mot det de selv anser som hellig. Da jeg var liten, ville ikke sognepresten på stedet jeg vokste opp vie fraskilte. I det spørsmålet er det mange som har grunn til å være glade for at den norske verdidebatten ikke har stått på stedet hvil, og at det ikke var representantene for statskirken og majoritetsreligionen som vant frem.

Røe Isaksen har nok rett i at representanter for riksmediene kan ha hatt for liten kontakt med nordmenn som lever andre liv enn dem selv, og har hatt langt større sympati med økonomisk uro enn kulturell uro. Her er det grunn for mediene til å gå i seg selv. Det er heller ikke alltid så vesentlig å påpeke at tradisjoner og vaner som er viktige i manges liv, egentlig kommer utenfra; hvis de har vokst seg inn i norsk historie og kultur og oppfattes som en vesentlig del av disse, må de kunne kalles norske, og ingen trenger å korrigeres for å ville holde fast ved dem.

Samtidig er det en side av saken at det ikke er det rurale, tradisjonsbundne, patriotiske perspektivet som er det «egentlige», det er ikke ærligere eller for den saks skyld norskere enn holdningene til de som velger et mer urbant liv, som vender seg utover snarere enn innover, som ønsker seg mangfold mer enn likhet. Det norske må ha rom for de som kjenner hjertet svulme når Ole Einar Bjørndalen går over målstreken og de som er revnende likegyldige. Ellers er det mange som kan komme til å få kulturell åndnød. Målet i et godt samfunn må være både å sørge for at innbyggerne følger seg som en del av det samme, og at de kan tenke og mene fritt. Målet er å høre sammen, ikke å være enige.

Torbjørn Røe Isaksen synes kommentatorene ser på de som er bekymret for norsk kultur som barnlige følelsesmennesker. Han svarer med å avfeie dem alle som hånlige og uforstående. Han kunne fremstått som den kunnskapsrike politikeren han er, uten å banalisere debatten som allerede hadde pågått da han gikk inn i den. I et opphetet ordskifte kan det være vanskelig å sprette rundt og unngå alle fallgruvene, men profesjonelle debattanter må likevel forventes å få det til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook