Debatten som forstummet

I våres la regjeringen fram en stortingsmelding om kriminalomsorgen. Og innholdet er antagelig like radikalt som den forrige meldinga, den fra justisminister Inger Louise Valle. Men den største overraskelsen er at ingen bryr seg. Er kriminalpolitikk noe «alle» er enige om, og som ingen våger å debattere?

I 1978 la daværende justisminister Inger Louise Valle fram det som i alle år seinere har gått under betegnelsen «kriminalmeldinga». Den var lenge bebudet, og da den kom, fulgte en omfattende debatt om norsk kriminalpolitikk. Denne meldinga fikk ofte skylda for at vi fikk en liberalisering av kriminalpolitikken her i landet. Dette kan være vanskelig å belegge ut fra meldingas reelle innhold. Professor Thomas Mathiesen omtalte endog meldinga som «berget som fødte ei mus» til Dagbladet. Det som imidertid var interessant med meldinga, var at den satte kriminalpolitikk på dagsordenen, og ikke minst {ndash} den satte kriminalpolitikk inn i en samfunnsmessig sammenheng.

«Kriminalmeldinga» satte således dagsorden for den kriminalpolitiske debatt i mange år framover. Har noen hørt om kriminalmeldinga som kom nå i våres?

I våres ble faktisk en ny «kri Det var kjent at en i departementet da var i gang med arbeidet med kriminalmeldinga, og at dette forslaget lå inne. Imidlertid tenkte en seg en progresjon i soninga, og at en prøveløslatelse etter halv tid derfor hadde en rekke forutsetninger for den domfelte. En kan undres over hvorfor ingen fulgte opp denne saken. Kriminalpolitikk er jo et sentralt emne i samfunnsdebatten. Ikke minst undres en over først lekkasjen, og deretter justisministerens raske avvisning av sitt eget departement. Var kriminalpolitikk i ferd å bli noe alle mente noe om, men ingen tør diskutere?
Kriminalmeldinga har altså vært bebudet i flere år, og det foreliggende dokument er fremmet av nåværende justisminister Aud-Inger Aure. Den var imidlertid ferdig allerede mens Arbeiderpartiet bestyrte departementet, og er neppe forandret mye. Således kan en si at allerede før meldinga blir behandlet vil den ha solid politisk oppslutning.
Meldinga er et merkelig dualistisk dokument. På den ene sida erkjenner den at straff bare i begrenset grad kan forventes å ha individualpreventiv virkning, mens en på den andre sida har ubendig tro på hva en kan oppnå av rehabilitering innenfor straffesystemet. For det dveles mye med tilbakefallsproblematikken. Konsekvensen av dette er at en på den ene side ønsker en utvikling mot en mer konsekvent straffegjennomføring, mens en på den andre sida skal tilby de straffedømte forskjellige behandlingsprogrammer og soningsplaner. I praksis betyr dette store endringer i arbeidsoppgaver for ansatte i kriminalomsorgen. Fengselsbetjenter skal rustes opp på sosialfaglig kompetanse, mens sosialkonsulentene i Kriminalomsorg i frihet skal passe på at vilkår ved prøveløslatelse og diverse programmer blir fulgt opp, og sette inn represalier ved brudd. Sterke represalier, viser det seg. Her skal hjelper- og vokterrollene gå opp i en høyere enhet. Uten at dette er problematisert et eneste sted i meldinga.
Det viktigste på dette området er utvilsomt at iverksetting av sanksjoner for brudd på vilkår ønskes flyttet fra domstolene, som i dag, til forvaltningen. Det gjelder bl.a. innsetting i fengsel ved brudd på vilkår. Det mest oppsiktsvekkende i denne sammenheng er imidlertid forslaget om korttidsstraff. Dette er forslag om ett nytt institutt, der forvaltningen kan bestemme innsetting i fengsel i en uke, med adgang til forlengelse. For første gang i Norge kan vi altså få administrativ frihetsberøvelse. Dette er et forslag som faktisk har vært oppe en gang tidligere, men i 1980 fikk det ikke flertall i Stortinget.
Den naturlige konsekvensen av alt dette er at de to etatene Kriminalomsorg i anstalt (dvs. fengslene) og Kriminalomsorg i frihet (friomsorgen) slåes sammen til en etat. Dermed blir friomsorgen, med sine tradisjonelle sosialfaglige oppgaver i kriminalomsorgen, en enda mer integrert del av straffesystemet enn i dag.
Varetektsbruken i Norge har vært gjenstand for debatt og bekymring i lang tid. Kanskje har noen trodd at denne bekymringen var ekte. Meldinga på sin side mener imidlertid at bruk av varetekt riktignok er bekymringsfullt, men slår ganske enkelt fast at en må forvente økt bruk av varetekt i Norge, og konkluderer med at en må opprette flere fengselsplasser for å fylle behovet.
Vi har altså fått lagt premissene for hvordan regjering og etter all formodning Storting ønsker seg kriminalpolitikken i de neste tiåra. Den fokuserer sterkt på tilbakefallsproblematikken, og erkjenner at straff alene neppe får noen inn på den smale vei. En må sette inn andre virkemidler, og fokuserer dermed på utstrakt sosialfaglig innsats. Da oppstår problemet med at en ikke ønsker å fremstå som liberale i kriminalpolitikken. Konsekvensen blir at den sosialfaglig innsatsen blir innringet med rigorøse bestemmelser, med overvåking, rapporteringer og straffende elementer, og foreslår tiltak som på grunnleggende områder bryter med vanlig rettsoppfatning, bl.a. at frihetsberøvelse i Norge kun skal skje etter lov og dom. Spørsmål i forlengelse av dette er også om Norge dermed vil bryte internasjonale konvensjoner på dette området. Dette spørsmålet berøres ikke i meldinga.
En må undre seg over at et dokument på et så sentralt samfunnsområde som kriminalpolitikk overhodet ikke er gjenstand for debatt. Finnes det en kriminalpolitisk opposisjon? Alternativ tenking? Og hva mener jurister om korttidsstraffer uten lov og dom? For å nevne noe.