FORTAPT I SEG SELV: En narsissist vil oppleve at alle negative følelser er påført dem av andre. Fenomenet narsissisme har navn etter sagnskikkelsen Narsissus, som ble så betatt av sitt eget speilbilde i et tjern at han ble der og døde. Til sist vokste påskeliljer opp av kroppen hans. Maleri av Nicolas-Bernard Lépicié / Foto: Wikimedia Commons.
FORTAPT I SEG SELV: En narsissist vil oppleve at alle negative følelser er påført dem av andre. Fenomenet narsissisme har navn etter sagnskikkelsen Narsissus, som ble så betatt av sitt eget speilbilde i et tjern at han ble der og døde. Til sist vokste påskeliljer opp av kroppen hans. Maleri av Nicolas-Bernard Lépicié / Foto: Wikimedia Commons.Vis mer

Debatten som speil

Er Jaquesson-debatten nok et tegn på at det er en narsissistisk tid?

Kommentar

Kanskje stemmer det at det er en narssisistisk tid. Det er ikke første gang den har blitt beskrevet slik. Men ordet «narsissistisk», som ofte forstås som ren selvsentrerthet, som i den kollektiven hang til å dele selvportretter og stilleben av middagsmaten, har egentlig en mer sammensatt betydning. Kanskje det er den det har vært anlending til å se i fri dressur over de siste månedene. Særlig den siste uken.

Enten du
mente det ene eller det andre i debatten om den mykpornografiske Trygdekontoret-sketsjen mot Kari Jaquesson - og det er en viss sjanse for at du mente det ene eller det andre - hadde du tallrike og pasjonerte meningsfeller. Den ene leiren så sketsjen som et utålelig angrep på kvinner i offentligheten og en forlengelse av den seksuelle sjikanen i det offentlige rom, den andre var like sikker på at dette var et legitimt stykke satire som mennesker i offentligheten, kvinner eller ei, må tåle uten å ta på seg en offerrolle. Felles for utgytelsene på begge sider var at de var sterkt følelsesladede, mange syntes å være skrevet i stigende irritasjon. Man skrev om «sjokk» og «kvalme» og frykten for hva ens barn ville kunne tro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det virket som om de følelsesmessige reaksjonene var de styrende - som i debatten om Fredrik Skavlans intervju med Jimmie Åkesson, som i Hedda Kises blogginnlegg om hvordan hun selv i mange år hadde vært misunnelig på vennene som kunne dra på fjellet i påsken. Det er dette som er narsissismen: Ikke så mye at jeg er opptatt av meg selv, som at jeg er opptatt av min egen emosjonelle respons på det som skjer rundt meg, at jeg lar den avgjøre om noe er godt eller dårlig.

Narsissos var en sagnfigur i gresk mytologi, en smellvakker ung mann som mange ble betatt av, men som selv ikke ble betatt av noen. Dette endret seg den dagen han oppdaget sitt eget speilbilde i et tjern, og ble trollbundet av seg selv. Men skikkelsen i vannet var og ble utilgjengelig, for hver gang Narsissos strakte seg mot ham og berørte ham, gikk bildet i oppløsning. Han klarte ikke å slite seg løs fra tjernet og vansmektet og døde der. Fra kroppen hans vokste det opp en blomst som fikk navnet narsiss, men som ble hetende påskelilje på norsk.

På 1800-tallet så psykologene til denne myten da de skulle finne navn på en spesiell type selvopptatthet, og i 1914 utga Sigmund Freud sitt skift «Om narsissisme». I dag er narsissistisk personlighetsforstyrrelse en diagnose som det finnes mange grader av. En liten dose er normalt og sunt; alle liker å bli lagt merke til og bekreftet. Men når noen utvikler et problem, har det antagelig å gjøre med barndommen. Kanskje har foreldrene vært kalde og fraværende, kanskje har de vært akkurat det motsatte: Skjemt bort barnet sitt og skjermet det for mye.

Rundt femårsalderen skal barn ideelt sett lære at følelser er noe som kan oppstå i dem selv og som de selv kan bidra til å regulere. Hvis noe går galt i denne utviklingen, fortsetter den som har sterke følelser, å tenke at de alltid har en ytre årsak. Det er ikke noe som oppstår i dem selv, det er noe som påføres dem av andre mennesker. Verden blir utrygg, overreaksjon er normen. Hvis noe er galt, er det omgivelsene som er ufølsomme, slemme, eller gale. Som krenker. I sin grundige gjennomgang av fenomenet beskriver Slates Emily Yoffe denne utviklingsprosessen, og hvordan de som lever tett på narsissistene ofte føler at de snakker til en voksen som emosjonelt sett er et lite barn.

Psykologen Elsa Ronningstam har påpekt at det sentrale trekket til narsissisten er ikke kjærligheten til seg selv, men den manglende kjærligheten til noen andre. Den som opplever at deres egen sinnsstemning er styrt av krefter utenfor dem selv, kan det fort oppstå et umettelig behov for respons. Hvis de andre vurderes utfra hvilken selvfølelse de vekker i deg, blir ikke akkurat relasjonene i livet stabile sementplattformer. Narsissisten sliter ut sine nærmeste, som stadig opplever at deres egne følelser ikke teller for den andre.

Så mye for det diagnostiske. Men kan det som foregår inne i en femåring, overføres på det som skjer i en kultur? Partene som med rødflammete retoriske kinn diskuterer akkurat hvor nederdrektig andre har vært, synes umiddelbart å ha et drag av stagnert femåring. Det er et snev som anes i kappløpet mot offerrollen, gjerne på vegne av en annen, i følelsen av forurettethet, i inflasjonen av ord som «krenket» eller «såret», at disse fornemmelsene er det som betyr noe. Viljen til å gå i seg selv og undersøke om de sterke følelsene kan ha mer å gjøre med ens egne erfaringer og forståelseshorisont, enn motpartens standpunkt i en pågående debatt, er ikke alltid påtrengende.

Verden er stor og kupert. Kanskje kan den virke renere, rettere, enklere å håndtere, om den betraktes gjennom et vannspeil, og gjennom det distraherende filteret av en selv, som våren 2015 kanskje virker litt tykkere enn ellers.