Debut med trøkk

Debutroman med kred, trøkk og -   som all rock -   litt for lang i midtpartiet.

BOK: Anders Bortnes debutroman, «Et bra band», har en kjempelang definisjon på hva et rockeband ikke er. Så hva er det da?

Hør bare på realismen: «Hvor blir det av all ventinga? Kjøringa, kranglinga, tompratet, all den dårlige pizzaen, avlysningene, forventningene -   hvem dokumenterer det?» Dette tomrommet mellom trommeslagene blir grundig belyst i romanen, og det gjør den dessverre også litt kjedelig og uttværet i midtpartiet. Å høre et rockeband øve er ganske slitsomt for utenforstående.

Skrått

Vi vet jo alle at en rockeroman skal handle om sex og dop og rock&roll; den skal være en skikkelig guttegreie med baller og børst. Den skal rape og prompe og skrike med store bokstaver til leseren omtrent slik vokalisten Leif i The Seculars skriker inn i mikrofonen: «HEI OSLOFITTER! Er dere lei av OSLOFITTEMUSIKKEN?» Da bare må det bli terningkast sex.

Personlig kan jeg leve med et kjedelig midtparti når romanen er såpass velartikulert som «Et bra band». Anders Bortne har absolutt grepet på både språk og dramaturgi. Det som gjør romanen lesverdig er de rause dosene av selvironi på bransjens vegne; evnen til å se den selvhøytidelige rocke-kredibiliteten utenfra med både skrått og kritisk blikk.

Her får alle sitt, musikkjournalister generelt og Dagblad\'-journalister spesielt. «Fittefolkerockere» som tror det er nok «bare å parre fuzzgitarer med norsk komakultur». Musikkveldedigheten som tiltrekker seg B-artistene: «Folk dør, og avdanka artister blir gjenfødt. Og hvor kjappe musikere er når ulykken har skjedd. Minnefestivalen og singelen-til-inntekt-for er jo klar før røyken har lagt seg.»

Bestemor

Masse kul kynisme krydrer historien om jeg-personen, bassisten Jonas, som motvillig blir fjerdemann i det Bergen-baserte pønkebandet The Seculars. De andre tre er nerd, gitarist og låtskriver Martin, vokalist og frontfigur Leif og trommisen Karlo. Vi inviteres med på the-rise-and-fall-of dette bandet som hypes til himmels i noen korte måneder for så å lande med forsmedelige treere på terningen, som kommende hasbeens.

Turen går via ei bortgjemt bygd på Nordvestlandet der Jonas og Leif stopper mellom to konserter for å besøke sistnevntes bestemor, en skikkelig nær-døden-opplevelse: «En gammel, krokrygget dame kom ut på trammen da bilhjulene knitra inn på grusen foran huset. Hun slo nevene begeistret sammen. Jeg følte meg plutselig som Mons eller Morten i Mormor og de åtte ungene.»

Intrigen er ikke allverden, den handler mest om oppblåste rockeegoers evne til å tråkke på hverandre. Men evnen til å gi liv til disse evig bakfulle typene med sure sokker og «seriøse synspunkter» er overbevisende.

Det er trøkk i denne debuten, så nå venter vi spent på albumet.