Debutant med «hakkprosa»

Hanne Ørstavik er debutant på Oktober. Debutboka, «Hakk», tilhører en sjanger som synes å ha vunnet betydelig utbredelse i den senere tid, særlig blant yngre kvinnelige forfattere.

Sjangerens utøvere dyrker skissen, fragmentet, den opphakkede fortelling, et stykke liv formidlet i biter og brokker. Tekstmengden veksler fra side til side. Det forekommer at noen sider inneholder bare en linje eller to. Typografien kan peke i retning dikt eller mest av alt knekkprosa. Stoffet er som regel filtrert gjennom én enkelt persons sinn. Dette og en samlende tematikk og/eller konturene av et handlingsforløp kan rettferdiggjøre betegnelsen «roman».

Grovt sett finnes det to typer: en minimalistisk situasjonsbeskrivende og en symbolistisk tilstandsbeskrivende. Ørstavik står nærmest den første.

Stilisert

Hennes landskap og hennes personer er stiliserte, men det er tale om et ytre landskap og om «virkelige» personer. Små bokstavtyper omgitt av hvite flater, ikke-paginerte sider, en enkel lilla side, et enkelt ord satt med gul skrift, er kunstneriske virkemidler som bidrar til stiliseringen.

Som så ofte ellers handler det om en kjærlighet som både binder og frigjør, om problematiske far-datter- og mor-datter-forhold, og om Mannen som dukker opp og på samme tid aksentuerer disse spenningene og løser dem opp. Tankene går ofte til Johan Borgens «Elsk meg bort fra min bristende barndom».

Krevende

Det er en uhyre krevende sjanger. Cecilie Løveid dyrket den til perfeksjon i 70-årene. På 80-tallet dukket det opp enkelte kvinnelige forfattere som også kom godt fra det. Men det kan lett bli dilettantisk, litt for privat, for meget sjel og for lite stofflighet.

Ørstavik har ikke kommet så aller verst fra det. Hun har en billedskapende evne som ikke alle debutanter har. En sel opptrer f.eks som et godt gjennomgående bilde, både som metafor for den mannlige seksualitet (hård og myk på samme tid) og som et mer komplekst symbol for den unge kvinnens egne seksuelle lengsler og hennes forhold til mannen. Det fungerer bra, det gjør også de andre dyremetaforene. Men sett under ett blir det hele for spinkelt.

Man øyner likevel utviklingsmuligheter. Vi ønsker derfor mer av Ørstavik - men gjerne noe som er en del hakk bedre.