NÅR IKKE LESERNE: - Trekker man fra de 1500 bøkene som er offentlig innkjøpt og et «markedsføringstiltak» fra forlagene, sitter man igjen med et salg på et par hundre, skriver innleggsforfatteren. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
NÅR IKKE LESERNE: - Trekker man fra de 1500 bøkene som er offentlig innkjøpt og et «markedsføringstiltak» fra forlagene, sitter man igjen med et salg på et par hundre, skriver innleggsforfatteren. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Debutantskjebnene er et bransjeproblem

- Markedet for norsk skjønnlitteratur er mikroskopisk, og de fleste bøker når knapt ut til noen lesere, skriver Jørgen Moltubak.

Debatten i Dagbladet før jul peker på viktige utfordringer i bokbransjen. Problemene stikker imidlertid mye dypere enn enkeltforlags salgsstrategier for skjønnlitterære debutanter. De siste dagenes oppslag om e-boksatsingen «Bokskya» og forslag om eierskapsbegrensninger peker også på strukturelle problemer i bransjen. Hvor lenge skal vi akseptere at det aller meste av norsk skjønnlitteratur aldri når fram til sine lesere og at litteraturpolitikken i beste fall kan karakteriseres som søvndyssende?

Tiger Gartes kronikk i Dagbladet 13.12., og debatten som har fulgt, peker på symptomer om at noe er galt i bokbransjen, men komplikasjonene er større og dypere enn det som til nå har kommet fram. Bransjeproblemet kan belyses med offentlig tilgjengelig statistikk fra bransjens egne organisasjoner. Her kommer det fram at det totale markedet for omsetning av norsk skjønnlitteratur for voksne (unntatt serielitteratur og underholdningslitteratur ) i 2010 var på 254 800 000 kr.

Den totale omsetningen av all norsk skjønnlitteratur er altså på størrelse med omsetningen hos f. eks. min nærliggende REMA 1000-butikk. Én butikk, altså. Fra samme statistikk kan vi se at det totale antallet solgte eksemplarer på landsbasis er 1 074 762, og at det var 2061 titler i omløp. Dette gir et gjennomsnittlig salgstall på 521 521 solgte bøker pr. utgivelse. Da iberegnet bestselgere som Nesbø og Ragde som trekker snittet opp. Disse tallene refereres svært sjelden. Ut fra bransjens egne tall kan man slå fast følgende: Markedet for norsk skjønnlitteratur er mikroskopisk, og de fleste bøker når knapt ut til noen lesere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En bok av en ny forfatter får gjerne et opplag på 1600-2000 eksemplarer. Når man snakker om salg, kan imidlertid disse tallene være misvisende. I bunnen av et slikt opplag går 1000 eksemplarer til en av norsk litteraturs største kunder: Kulturrådet. Bøkene kjøpes altså av offentlige midler og fordeles til bibliotekene. I tillegg går ca. 500 eks. gratis (70 prosent rabatt) til landets bokhandlere.

Trekker man fra disse 1500 bøkene som er henholdsvis offentlig innkjøp og et «markedsføringstiltak» fra forlagene, sitter man igjen med et salg på et par hundre. Hvor mange av disse man finner igjen på Mammut-salg etter et par år er det ikke statistikk på. Dette er et salg på nivå med det en helt gjennomsnitlig gi-ut-selv forfatter får til, og det betyr at de fleste bøker knapt nok kjøpes av forfatterens egen venneliste på Facebook.

Dette er en velkjent problemstilling for mange som har gitt ut bok, og det gjelder på ingen måte bare debutantene. Det gjelder de fleste norske skjønnlitterære forfattere som ikke er på bestselgerlistene: Bøkene omsettes knapt. Hvordan er det mulig? Vi har en situasjon der det offentlige finansierer mye av produksjonen av litteraturen gjennom forfatterstipendier, og også står i den andre enden og kjøper bøkene gjennom innkjøpsordningen. Når bøkene ut over dette knapt har noe salg, minner det hele mest om en situasjon der litteraturen ligger i respirator og holdes i live innenfor sitt lukkede kretsløp. Det er en litteratur som er ufarlig og harmløs, og er tilnærmet død, da det aller meste av den knapt når fram til noen lesere. Vil vi ha det slik?

Dersom forlagene ikke engang prøver å selge bøkene sine, hva driver de da med? Ett svar kan være at for forlagene er det å produsere og distribuere skjønnlitteratur noe som øker kulturell kapital og skaper et godt inntrykk overfor myndighetene. Det «kulturelle ansvaret» de påtar seg gjør at de nyter godt av en rekke lukrative særordninger, som f. eks. mva.-fritak. De pynter seg med skjønnlitteratur, mens de tjener pengene sine helt andre steder. Kulturministeren burde spørre seg om vi virkelig vil ha det slik at det meste av norsk skjønnlitteratur støver ned i biblioteker og på den lille hyllen bakerst i bokhandelen. Er det ikke på høy tid at vi får en regulering av bokbransjen som gir incentiver for aktivt salg og levende litteraturformidling?

Jørgen Moltubak
Jørgen Moltubak Vis mer