REDEFINERT: Arctic Monkeys har lagt bort rocken for en stakket stund. Foto: Zackery-MIchael
REDEFINERT: Arctic Monkeys har lagt bort rocken for en stakket stund. Foto: Zackery-MIchaelVis mer

Anmeldelse: Arctic Monkeys - «Tranquility Base Hotel & Casino»

Debuten ble et fenomen. Nå er rockerebellene igjen på nye stier

Arctic Monkeys jazzer det opp.

«Tranquility Base Hotel & Casino»

Arctic Monkeys

4 1 6

Rock

2018
Plateselskap:

Domino / Playground

Se alle anmeldelser

ALBUM: Alex Turner og Sheffield-kompisene i Arctic Monkeys har kommet til plate nummer seks i katalogen. Siden den øyeåpnende debuten «Whatever People Say I am, That's What I'm Not», har kvartetten beveget seg i ganske store svinger rent musikalsk.

Den Josh Homme-produserte «Suck it and See» fra 2011 beveget seg målrettet mot USAs vestkyst. Et ganske heftig sprang fra den obsternasige dansegulveggende bakgate-punken de bedrev på debuten.

Men når du allerede har blitt et fenomen på debuten, i dette tilfellet var det YouTube i sin gryende fase som fungerte som et døråpnende medium, melder behovet seg for å finne nye måter å holde seg varm på ganske kjapt.

Ikke alt har vært like vellykket, men at Turner er en av samtidens beste låtskrivere gjør at det meste han tar i gir mening i en eller annen form. Denne gangen har han parkert gitaren i et hjørne for det meste av tiden, og satt seg ved pianoet når han har komponert. Plata leverer mye godt det tittelen indikerer, døsig lounge - lett jazzet og meditativ, hjemmehørende i et forsoffent hotell, godt inne i nattskiftet.

«Star Treatment» har riktig temperatur og lynne til å fange deg med sine bittersøte tekstlinjer og David Bowie-aktige crooning. Lag på lag-vokalarrangementene i «The World's First Ever Monster Truck Front Flip» kler Turners klangfulle stemme godt. Det samme gjør den orkestrerte pop-en i «American Sports».

«Tranquility Base Hotel & Casino» er i det hele tatt et album som langt på vei lykkes med å etablere Arctic Monkeys som fremoverskuende og hardtarbeidende band som ikke akter å gro fast i et spor, selv om det har gått noe ut over variasjonen.

Totalt sett mangler plata en låt og to som virkelig løfter den opp og fram. Tempoet gjør deg litt nummen etter hver, selv om det isolert sett er mange fine øyeblikk her.