Ung om gammel: Axelsken har skrevet en gammel dames dagbok. Foto: Elke Mayrhofer
Ung om gammel: Axelsken har skrevet en gammel dames dagbok. Foto: Elke MayrhoferVis mer

Debuterer med dagbok fra en dement

Konvensjonelt om et surrete sinn.

ANMELDELSE: Hvordan hjernen forvitrer og fantasi og virkelighet forenes når man blir senil har mange forfattere skildret, som Samuel Beckett i sin klassiske jeg- roman «Malone dør».

Debutant Sunniva Lye Axelsen går inn for å gjøre noe av det samme i «Følge meg alle mine dager», der den snart nitti år gamle hovedpersonen skriver ned sine siste nedtegnelser i en dagbok.

Hun ønsker å holde styr på virkeligheten og tiden som flyter frem og tilbake for henne, men siden hun allerede surrer blir det et umulig prosjekt.    

Ulykkelige minner Den gamle damen har ikke hatt noe godt liv, hun ble sviktet av sin store kjærlighet i ungdomsårene og har vært tvangsinnlagt flere ganger på et sinnssykehus. Der fikk hun også elektrosjokkbehandling, hvis vi skal tro det hun skriver.

Vis mer

Dagboksidene dveler ved disse ulykkelige hendelsene i fortiden, samtidig som hun frustreres over alt det hun ikke får grep på i nåtiden. Vaskehjelpen stjeler fra henne, naboen vil henne vondt og postmannen unndrar post.

«Jeg vet nok hva man sier om meg. Man mener det er min egen feil at jeg aldri ble gift, og at kimer av grånende vanvidd ulmer i hjertet mitt. Og at jeg ville hatt mindre tid til å påtale slurvet luking og sen postgang dersom jeg hadde hatt barn.» Det er som å høre ens gamle, demente bestemor snakke og Axelsen fanger dette konsekvent i språket, teksten er full av uttrykk ala «jomen sa jeg smør» og avleggse småord som «efter», «nu» og «mon».  

Glemselens repetitive nærvær   Men forfatteren klarer ikke å løfte historien opp fra småpjattet. Hun er inne på noe i de sekvensene hvor hovedpersonen skriver mer vilt og ukontrollert: «Mye å gjøre. Mat, mat, mat. Pep og ATA, Jif og Lysol og Nylonvask og perleringer til ørene, til ørene, til kjøttmeis, spurv og rev.» Da blir fortellingen med ett spennende og åpnes opp, men dessverre er det få slike passasjer. For det meste står teksten stille og spinner rundt den gamle damens ulykkelige kjærlighet til Axel og sinnet mot alle de hun føler seg sveket av.

Ensom hverdag
Det er jo ikke uvanlig at gamle senile henger seg opp i ting, men skal det skildres må det gjøres i et ytterst spennende språk for ikke å bli kjedelig. Det klarer dessverre ikke Axelsen, realismen hun etterstreber resulterer i et språk fullt av ordtak og konvensjoner som ikke bringer oss noe nærmere inn på hovedpersonen.

Det blir for mye tomt snakk, men Axelsen minner meg i det minste på at jeg bør besøke gamle slektninger litt oftere.