MISTET VENNINNEN: Liv-Christine Hoem går igjen til topps - nå med et dikt som bygger på en sann historie. Foto: Rune Folkestad, Drammens Tidende
MISTET VENNINNEN: Liv-Christine Hoem går igjen til topps - nå med et dikt som bygger på en sann historie. Foto: Rune Folkestad, Drammens TidendeVis mer

Dedikerer vinnerdiktet til venninnen som døde

Liv-Christine går til topps igjen — med en sann historie:

(Dagbladet): Drøyt halvannet år siden hun fant Skolekammeret, har Dagbladets unge poet Liv-Christine Hoem rukket å komme til finalen 17 ganger:

— Nå vet jeg snart ikke hva jeg skal si. Ordene må jo snart være brukt opp, sier hun i et takknemlig svar på beskjeden om at hun nå er månedens poet for åttende gang.

Sterkt vennskap
Denne gangen vinner hun med et ganske personlig dikt. «Systrer slutter aldri å likne kvarandre» (les det til høyre i saken) er nemlig basert på en sann historie:

— Diktet handler om ei jente jeg gikk sammen med i fjerde klasse på barneskolen, forteller Liv-Christine, som tidligere har skrevet om denne historien under tittelen «Å miste alt du har»:

— Hun kom fra Bagdad som krigsflyktning, da Irak-krigen herjet som verst. I begynnelsen var hun veldig usikker og redd, og turte så vidt å kikke opp. Hun kunne ikke norsk så godt, og hadde ikke vært lenge i Norge. Det ble til at vi satt sammen i hvert eneste friminutt og tegnet. Jeg var der for henne, og hun var der for meg.

Liv-Christine har tidligere fortalt om en barndom der hun ble mobbet, og møtet med den irakiske jenta bør leses inn i den sammenhengen:

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Begge kjente på redselen som hadde grodd seg fast. Etter hvert som tiden gikk, ble tilliten mellom oss større, og jeg husker dagen da hun løftet hodet for første gang med et bredt smil om munnen. Fra den dagen var vi uatskillelige. Vi var der for hverandre hver dag. Selv om begge hadde det vanskelig, ble dagene lysere på grunn av vennskapet vi utviklet. Vi knyttet et så sterkt bånd etter hvert, hun ble som den søsteren jeg aldri hadde. Men september 2004 skulle alt forandre seg. Hun hadde vært syk en periode, og en dag i september var pulten tom. Det var noe som ikke stemte, og det var da vi fikk vite at hun hadde hatt kreft — leukemi. Hun er død, sa læreren, og det er noe jeg aldri kommer til å glemme.

I september var det ti år siden.

— For meg er det fremdeles ufattelig at dette lille, vevre, vakre mennesket skulle dø så altfor tidlig — ni år gammel. Hun kom fra lidelse, krig og død i Irak — og så skulle hun selv bli syk og dø. Det er så ufattelig vanskelig å forstå hva som er meningen med det. At foreldrene som hadde sett krigen på nært hold, skulle miste sin yngste datter, sier Liv-Christine.

— Hver dag ser jeg søsteren hennes på bussen, og det er slik dette diktet ble til — de var alltid så like hverandre. Da er det ikke så vanskelig å forstå tittelen på diktet: Å se søsteren blir som å se et fragment av min venninne, og det gjør at jeg får tilbake de gode minnene, men også en påminnelse om sorgen og savnet. Dette diktet er en dedikasjon til de to søstrene. Noen mennesker glemmer man aldri.

— Også i tidligere dikt har du skrevet om tap.

— Ja, jeg registrerer at jeg skriver mye om ulike tapsopplevelser. Det er nok fordi det ligger mange minner, tanker og følelser under overflaten, som ikke kommer opp og ut. Jeg skrev en kronikk i VG i mars om at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å huske barndommen min. Vennskapet vi to utviklet er kanskje det eneste jeg husker over en periode på sju år. Jeg har aldri opplevd å få et så sterkt bånd til noen igjen, og det sier kanskje alt om hvor mye hun betydde for meg. Det å miste noen så nær i fjerde klasse, er selvfølgelig noe som går sterkt inn på en. Selv om vi bare var ni år den gangen, er det en opplevelse som har satt seg dypt i minnet.

Brøt skrivesperren
Liv-Christine har tidligere fortalt om skrivesperre, noe som har ført til at hun har gått tilbake til og jobbet videre på gamle tekster.
 
— Hva med dette, kom det av seg selv, eller bygger det på tidligere utkast?

— Dette diktet kom helt av seg selv, og det var nærmest en lettelse å få skrevet det, fordi det var så mange bortgjemte følelser involvert, som jeg nå kunne skrive ut av systemet. Jeg tror dette diktet har ligget i underbevisstheten min lenge, men at det måtte komme på et riktig tidspunkt. Det var tydeligvis nå.

— Hvorfor har du gått over til nynorsk her? Det hører jeg gjerne mer om!

— Det er rart med det, men noen ganger flyter skrivingen bedre på nynorsk enn på bokmål. Nå er jeg jo litt nordmøring, etternavnet mitt stammer fra Hoem på Gjemnes, og fire generasjoner før meg bodde i ulike områder på Nordmøre. Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til nynorsk, og har i enkelte perioder vurdert å bytte hovedmål. Jeg har vært i Kristiansund og Molde, der deler av familien min kommer fra, og jeg føler en helt spesiell dragning til det området. Det som mangler er å få meg en tur til Hoem — det er noe jeg stadig drømmer om å få til.

I forrige intervju fortalte Liv-Christine at hun vurderte hvorvidt hun skulle gå tilbake til skolen eller ta enda et friår.

— Har du kommet nærmere et valg nå?

— Ja, jeg har bestemt meg for å ta resten av videregående som privatist. Jeg falt til slutt på det valget — jeg følte det var det beste for meg akkurat nå, og fordi jeg ønsker å fokusere på helsen min, sier hun.

Les også intervju med Liv-Christine på Trafo.no — og juryens begrunnelse, ført i tastaturet av diktlærer Kristian Rishøi:

Gåtefullt, hurtigskytende
Temaet i vinnerdiktet for september, er dels lengsel etter noe som var. Diktet, som er skrevet i jeg-form, handler om to, kanskje tre personer: Jeg-personens tanker, refleksjoner og assosiasjoner rundt en annen person. Diktet lyser av sterke følelser. Men tingene er samtidig formulert i brokker. Dette gjør det spennende å lese. Gåtefullt. Og spranget over til hurtigskytende og dødelige våpen er kort: Maskinpistolene hun tegnet. Ødeleggelseskraft. På hvite ark. På skolen. Det er tilbakeskuende, men har likevel en konklusjon om fellesskap: Søstre slutter aldri å ligne på hverandre.

Diktet er uregelmessig satt opp, men kretser hele tida rundt en og samme tematikk: Den andre. Og forholdet er tett. Sisters. Doin? it for themselves.

For juryen,
Kristian Rishøi    

DIKT I DAGBLADET Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)