Dee Dee Bridgewater

Weill-versjoner med mer pote enn klo.

I forkant av «Getting Weill'd»-konsertene i Stavanger og Oslo (11. og 12. mai) kommer Dee Dee Bridgewaters Kurt Weill-CD, «This Is New». Den er i alle henseender lekker, muligens litt for lekker for den som måtte like sin Weill litt mer Brechtsk bitende.

Når det er sagt: Ingen av jazzens p.t. divaer er bedre enn Dee Dee Bridgewater til å formidle musikallåter med Broadways krav til «showwomanship». Vokalteknisk er hun fjellstø enten hun scatter, forteller historier i up- og mediumtempo eller kjæler ømt for en ballade. Sammen med en swingende, franskdominert nonett gjør hun for lengst jazzadopterte Weill-klassikere som «Lost in the Stars», «Bilbao Song», «My Ship», «Alabama Song», «Speak Low» og «September Song» til små festforestillinger i entertainerfaget, men når alt er over - etter en improvisert og morsom «Mack the Knife» som uannonsert ekstranummer - er det mye amerikansk Bridgewater og mindre europeisk Weill som sitter igjen i bevisstheten.