Deep Dish

De to eksil-iranerne Ali Shirazinia og Sharam Tayebi i housegruppa Deep Dish har brukt fem år på komme opp med dette pionerverket. Mesterstykket deres ligger i å ha laget et tidløst album innen en sjanger som endrer seg fra måned til måned.

Housemusikk er i hovedsak bruk og kast. Moro på dansegulvet lørdag - glemt på mandag. Men ikke alltid. Noen låter blir uforglemmelige klassikere som vekker spontan jubel år etter år hos et hvilket som helst klubbpublikum.

Et slikt eksempel er «The Dream», Deep Dishs hittil største hit. Den gåsehud-framkallende house-hymnen viser hvor mye sjel denne type musikk kan inneholde når den bare vil. Selv i stua var dette majestetisk, innovativ og vakker musikk. Men de færreste regnet med at gutta var i stand til å fylle opp et helt album med like sterke låter.

Bryter house-tabu

Deep Dish er tilhengere av dyp house og deep pan pizza - derav navnet - og befinner seg i den kreativt utfordrende situasjonen at ingen i hjembyen Washington DC er særlig glad i deres melankolske grooves. Like lite som de bryr seg om hva andre mener om deres musikk, bryr de seg om korrekt musikksmak.

Deep Dish bryter house-tabu nummer én ved å innrømme at de liker rock, det være seg Yes, Pink Floyd, Suede, Nirvana eller Marilyn Manson. House-tabu nummer to om å aldri ha med gitarer blir til gangs brutt på «Junk Science».

Uortodoks bakgrunn, som de to iranerne må sies å ha, leder ofte til innovative musikalske blandinger. Dette første store møtet mellom klassisk rock og dyp house som «Junk Science» tilbyr, overstiger de store forventningene til dette albumet.

Kontroversiell

Deep Dish tar sin patenterte blå house og setter det inn i vers/refreng av klassisk rock-merke med ulike gjestevokalister på toppen. På «The Future Of The Future (Stay Gold)» bruker de Everything But The Girl's Tracey Thorns triste stemme på en så fabelaktig suggererende måte at det er umulig ikke å bli patetisk i dens lovprisning. Den religiøst kontroversielle «Mohammad Is Jesus...» gjør det samme med Richard Morels sosialt kommenterende vokal, denne gangen i et særdeles klassisk rock-format, uten at det er i nærheten av å høres ut som rock.

Det tok kanskje tolv år å komme opp med et helhetlig house-album, og da er det kanskje på tide å sjekke ut litt housemusikk?