Deep Dish

De to eksil-iranerne Ali Shirazinia og Sharam Tayebi i housegruppa Deep Dish har brukt fem år på komme opp med dette pionerverket. Mesterstykket deres ligger i å ha laget et tidløst album innen en sjanger som endrer seg fra måned til måned.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Housemusikk er i hovedsak bruk og kast. Moro på dansegulvet lørdag - glemt på mandag. Men ikke alltid. Noen låter blir uforglemmelige klassikere som vekker spontan jubel år etter år hos et hvilket som helst klubbpublikum.

Et slikt eksempel er «The Dream», Deep Dishs hittil største hit. Den gåsehud-framkallende house-hymnen viser hvor mye sjel denne type musikk kan inneholde når den bare vil. Selv i stua var dette majestetisk, innovativ og vakker musikk. Men de færreste regnet med at gutta var i stand til å fylle opp et helt album med like sterke låter.

Bryter house-tabu

Deep Dish er tilhengere av dyp house og deep pan pizza - derav navnet - og befinner seg i den kreativt utfordrende situasjonen at ingen i hjembyen Washington DC er særlig glad i deres melankolske grooves. Like lite som de bryr seg om hva andre mener om deres musikk, bryr de seg om korrekt musikksmak.

Deep Dish bryter house-tabu nummer én ved å innrømme at de liker rock, det være seg Yes, Pink Floyd, Suede, Nirvana eller Marilyn Manson. House-tabu nummer to om å aldri ha med gitarer blir til gangs brutt på «Junk Science».

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer