KONSERT: Det er en overdrivelse å påstå at de britiske hardrock-pionerene Deep Purple har blitt moderne på sine eldre dager. Men de møter i alle fall det sittende Spektrum-publikummet med en slags oppgradert produksjon. Scenen er sobert anrettet og det gamle logoteppet de hadde sist gang undertegnede så dem er byttet ut med storskjerm som dekker hele bakveggen.

Ian Gillan vrenger stemmen på «Into the Fire», kompet til Ian Paice og Roger Glover vugger taktfast som to uadskillelige brødre som har hengt sammen hele livet. Det låter stilsikkert, tungt og godt av kvintetten.

Stikker av Gillan får demonstrert at falsetten er noenlunde inntakt på «Strange Kind of Woman» og nykomlingene Don Airy og Steve Morse deler villig vekk av de karakteristiske unisone melodinene. Det blir tidlig klart at det blir karene på høyre flanke sin oppgave å underholde publikum.

Ian Gillan har nemlig sitt eget magiske rom bak på scenen, og dit gjemmer han seg bort så snart vokaljobben tillater det. Hva han bedriver tiden med er uvisst, innimellom kan man se konturene av BH-er som blir kastet i luften. Om det er et forsøk på subtil humor vites ei, et underlig skue er det i alle fall.