GODE GAMLE: Deep Purple har hatt tyngre dager på jobben rent fysisk, men det musikalske har de fortsatt et godt grep om. 
Foto: Agnete Brun / Dagbladet
GODE GAMLE: Deep Purple har hatt tyngre dager på jobben rent fysisk, men det musikalske har de fortsatt et godt grep om. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Deep Purple holder koken

Serverer sin klassiske hardrock med verdighet og stil.

KONSERT: Det er en overdrivelse å påstå at de britiske hardrock-pionerene Deep Purple har blitt moderne på sine eldre dager. Men de møter i alle fall det sittende Spektrum-publikummet med en slags oppgradert produksjon. Scenen er sobert anrettet og det gamle logoteppet de hadde sist gang undertegnede så dem er byttet ut med storskjerm som dekker hele bakveggen.

Ian Gillan vrenger stemmen på «Into the Fire», kompet til Ian Paice og Roger Glover vugger taktfast som to uadskillelige brødre som har hengt sammen hele livet. Det låter stilsikkert, tungt og godt av kvintetten.

Stikker av
Gillan får demonstrert at falsetten er noenlunde inntakt på «Strange Kind of Woman» og nykomlingene Don Airy og Steve Morse deler villig vekk av de karakteristiske unisone melodinene. Det blir tidlig klart at det blir karene på høyre flanke sin oppgave å underholde publikum.

Ian Gillan har nemlig sitt eget magiske rom bak på scenen, og dit gjemmer han seg bort så snart vokaljobben tillater det. Hva han bedriver tiden med er uvisst, innimellom kan man se konturene av BH-er som blir kastet i luften. Om det er et forsøk på subtil humor vites ei, et underlig skue er det i alle fall.

Mye nytt
Første halvdel av konserten preges av mye nytt. Noe som er et respektabelt valg av et band som har mye kataloggull man forventer å høre.

Sisteplata «Now What!?» er er absolutt et habilt album og låter som «Vincent Price» fungerer godt, selv om det karikerte dødningehodet på bakskjermen og Gillans teatralske fakter gir den et smått komisk preg. Ikke helt på nivå med hans fryktingytende avleveringer på Black Sabbaths undervurderte «Born Again» 30 år tilbake i tid.

Velrundet Alle musikantene får selvsagt sine tilmålte minutter som solister. Man kan si at det kan bli for mye av det gode med fem solonummer, men samtidig er Deep Purple de virtuoses band. Og er det noen som har lov til å spille trommesolo i 2014, så er det Ian Paice. For en groove han fortsatt besitter. Da tilgir vi at det ikke er helt Rammstein-nivå på spesialeffekten med juletrelys på trommestikkene.

«Perfect Strangers» er et blytungt høydepunkt. Jon Lord får sin hyllest i nye «Above and Beyond», blueshungeren blir tilfredstilt i «Lazy». Pliktnummeret «Smoke on the Water» er akkurat like nødvendig som det er unødvendig.

Deep Purple er ikke et fyrverkeri på scenen i 2014, men de avleverer sin klassiske hardrock med verdighet og stil. Og det får være mer enn akseptabelt vel 45 år ut i karrieren.