Deepika

Deepika tar et saftig jafs inn i muslimfordommene våre med sin nye skive. Hun lovpriser Allah for stemmen, men samtidig leverer hun en tidsriktig lydkoloritt tuftet på ymse pakistanske folketoner og dekadent vestlig teknologi.

For nordmenn med et fundamentalistisk sneversyn bør denne skiva derfor bli pensum. Deepika

har sin overbevisning i orden, men hun viser at tro og liv ikke alltid behøver å gå hånd i ånd. Det viktigste for Deepika er å ha et fundament, en kilde å øse kultur og musikk ut av. Det gjør hun da også med å blande orientalske rytmer og pakistanske folketoner sammen med euroamerikansk nysoul og hippe programmerte lydkulisser. Langt på vei klarer hun å kile uttrykket sitt inn i en egen nisje av det som kan kalles øyeblikkets hypermoderne cyberpop.

Du behøver ikke å rygge, for du blir ikke muslim over natta, og våkner heller ikke opp under et lite Mekka-teppe, av å svaie rundt etter «Time», «On My Own», «Color of My Dreams» eller «Chori». Denne firenigheten av lydsoner er kutt som fungerer klart best sammen med hitpotensialet «Get Off My Back».

Deepika og hennes programmerte musikkfrender har gjennomjobbet og dyrket kontrastene, selv om det her og der blir en smule forutsigbart daft. Men, vi føler (en viktig egenskap) at Deepika i sitt 18. år har startet en spennende popreise med Allah på luftcomputer.