Deerhoof

Danderte råvarer.

CD: Når den første lyden på «Offend Maggie» er et riff man kan få lyskestrekk av, er beskjeden klokkeklar: Deerhoof har fått enda en gitarist – og det skal pokker meg høres.

Hadde det ikke vært for en småsnodig takt og Satomi Matsuzakis heller distinkte småjentestemme, kunne man trodd at det var Oslos nyeste ballerockhelter man hørte på, ikke San Franciscos eldste indieproggere. Men det er jo det, og som alt annet i Deerhoofs musikk er bredbeintheten rask borte og erstattet av søtere, surere eller saltere takter, før den dukker opp igjen ei halv skive seinere, like selvfølgelig som den begynte det hele.

Bak det skranglete lydbildet ligger det samme gamle (noen vil si forfriskende, andre pompøse) ønsket om å redusere popmusikk til bare råvarer, samt moralen om at man ikke trenger å være selvhøytidelig for å ta det man driver med veldig seriøst.