Defineres som mindreverdige

«Legalt har partnerskapsloven alltid vært ment som en annenrangs ordning, noe den fremdeles er.»

Partnerskapet til Per-Kristian Foss og Jan Erik Knarbakk har vakt internasjonal oppsikt. Utenlandske mediers påstander om norsk «likestilling» og det «liberale» Norge må likevel tas med en betydelig klype salt. Legalt har partnerskapsloven alltid vært ment som en annenrangs ordning, noe den fremdeles er.

Medier over den ganske verden har fått med seg at Per-Kristian Foss er den første statsråd som noensinne har inngått et homofilt partnerskap. Sånn sett er dette en viktig internasjonal begivenhet i kampen for full likestilling for homofile. Det er et viktig signal om økende toleranse i det norske samfunnet når en finansminister slik kan demonstrere sin homofile kjærlighet uten å risikere karrieren.

Men gjennom all den positive oppmerksomheten som Foss og Knarbakks partnerskap er blitt gjenstand for, har Norge blitt fremstilt som et mer liberalt og likestilt land enn det som er tilfellet. Begivenheten har fått den sveitsiske avisen Neue Zürcher Zeitung til å skrive at bare Danmark var tidligere ute enn Norge med å likestille homofile og heterofile par. Det tyske nyhetsbyrået DPA melder at i Norge er homofile par i prinsippet likestilt med heterofile.

Begge disse påstandene er uriktige. Verken i Danmark eller Norge er homofile par likestilt med heterofile. Homofile par i Norge er i prinsippet definert som mindreverdige i forhold til heterofile par.

Foss og Knarbakk er på ingen måte likestilt med et hvilket som helst norsk ektepar. Det lykkelige paret inngikk partnerskap ved den norske ambassaden i Stockholm. Hvis de skulle ønske å ha gjort dette i Roma eller Paris, kunne de bare glemme det. Inngåelse av partnerskap er nemlig forbudt ved nesten alle norske utenriksstasjoner. Stedene i utlandet der det er mulig å inngå et norsk partnerskap, kan telles på én hånd - norske ekteskap, derimot, kan inngås i praktisk talt alle land. At Foss og Knarbakk ikke vil få adoptere barn, er en kjent sak, men ikke hva dette forbudet innebærer. Skulle noen av partene hatt barn fra før av, måtte de nå leve med at samfunnet per definisjon finner dem uegnet som foreldre. Dette gjelder allerede for alle homofile foreldre til tusenvis av andre barn - norsk lovverk definerer disse som uskikket som foreldre gjennom en adopsjonslov som automatisk utelukker mennesker kun på grunn av deres seksuelle identitet.

At Den norske kirkes uendelige mange halvtomme hus er lukket og låst for par som Foss og Knarbakk hvis de skulle ønske seg en religiøs seremoni, er også en kjent sak. Det norske lovverket gjør likevel dette til en sak som ikke bare kan tilskrives intolerante religiøse samfunn. Det finnes kirkesamfunn som er positive til likekjønnede par og gjerne skulle ha viet dem, men det har de ikke lov til. Partnerskapsloven forbyr eksplisitt at inngåelsen skjer i religiøse former.

På grunn av partnerskapslovens unntak fra sentrale deler av ekteskapsloven har også registrerte partnere måttet slite for å få like rettigheter som ektefeller både i Forsvaret, hos forsikringsselskaper og andre steder.

Partnerskapslovens diskriminerende essens kan få de mest nedverdigende utfall. Et svensk ektepar som hadde vært gift i tyve år, ble i 2001 tvunget til skilsmisse da mannen gjennomgikk en kjønnsoperasjon. Da ektemannen legalt ble en kvinne, hadde ikke paret lenger lov til å være gift. De måtte altså skille seg for siden å inngå partnerskap. Idet den norske og den svenske partnerskapsloven er parallelle, kan det samme når som helst skje også i Norge.

At den skandinaviske partnerskapsloven legalt er grunnleggende mindreverdig, er også blitt tatt til følge i utlandet. En svensk EU-ansatt som etterspurte de samme fordelene for sin registrerte partner som dem andre ansatte fikk for sine ektefeller, ble avvist. I mai 2001 slo EU-domstolen fast at idet Sverige, som Norge, ikke likestiller ekteskap og partnerskap, vil heller ikke registrerte partnere kunne likestilles med ektefeller innenfor EU-systemet.

Da partnerskapsloven ble vedtatt i 1993, ville dette aldri skjedd om det ikke hadde blitt understreket at denne loven ikke på noen måte var å forstå som en likestilling med ekteskapet. Det var dette som måtte til for å få et flertall av fristilte stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet til å stemme for loven. Bare Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe stemte samlet for. Selvfølgelig var enkelte av disse politikerne villige til å gi homofile par full likestilling, men de innså at dette var umulig fordi flertallet av norske politikere på denne tiden fremdeles var såpass intolerante at de aldri ville gått med på dette. Partnerskapsloven ble derfor vedtatt fordi noe bedre var umulig.

Selvfølgelig representerte partnerskapsloven et stort fremskritt for norske homofile par, som for første gang fikk noen som helst form for legal anerkjennelse. Å bruke dette fremskrittet som loven i sin tid representerte, som et argument for ikke å likestille homofile par, er likevel ikke holdbart. Det er som om de amerikanske sydstatene på 1960-tallet bare skulle droppe deler av det diskriminerende lovverket, og si at de svarte måtte si seg fornøyde med dette fordi de tross alt hadde fått det bedre.

Bare ett land i verden har likestilt homofile og heterofile par, nemlig Nederland, der alle par er inkludert i ekteskapsloven. Belgia tenker på en tilsvarende mulighet: Den belgiske helseministeren Magda Alvoet erklærte nylig at «Belgias regjering ser retten til å gifte seg som en konstitusjonell rett og at muligheten til å inngå ekteskap er den eneste virkelige måten å sikre at homoseksuelle og heteroseksuelle par behandles likt».

I Norge er Venstre det eneste partiet som har erklært at de ønsker en tilsvarende lovgivning. Dette er faktisk noe overraskende sett i lys av den erklæringen som representerte selve det politiske grunnlaget for den ikke-sosialistiske samarbeidsregjeringen. Her finner man følgende formulering: «Alle mennesker er likeverdige, og skal respekteres og behandles deretter, uavhengig av kjønn, alder, religion, etnisk tilhørighet, hudfarge, funksjonsdyktighet og seksuell legning.» Hvis regjeringen skal ta sin egen erklæring til etterretning, har de faktisk intet annet valg enn å gå inn for å åpne ekteskapsloven også for homofile par. Enten det, eller så får de si at de har ombestemt seg og at de likevel ikke mener at homofile «er likeverdige, og skal respekteres og behandles deretter». Hvis det er dette Petersen, Bondevik og Svarstad Haugland ønsker, bør de også være modige nok til å se Per-Kristian Foss i øynene og si: «Ditt partnerskap er på ingen måte verdt like mye som våre ekteskap. Og slik ønsker vi at det skal fortsette å være!»