Definitely Me

For et år siden sjarmerte Unni Wilhelsen et stort antall platekjøpere og musikkritikere med debuten To Whom It May Concern . Og det vil hun nok fortsette med på Definitely Me .

Det som først og fremst imponerte med debutalbumet, var de enkle melodiene framført med et avkledd arrangement og i mollstemt univers. Låtene ble skapt i hennes univers, i en liten hybel på Bjølsen. Den unge østkantkvinnen viste at hun hadde noe å by på, både av tanker og musikk. Resultatet var feminin og stemningsrik akustisk pop i samme gate som Tanita Tikaram, Suzanne Vega og Joni Michell møfl. På Definitely Me fortsetter Unni Wilhelmsen der hun slapp på debuten; med enkle melodier forløst med kassegitar som jordmor. Men på oppfølgeren velger hun å fargelegge melodiene ved å orkestrere dem. Studiomusikerne høres i større grad, spesielt den elektriske gitaren. Resultatet er innsmigrende, vakkert og flott. Det er vanskelig, ja om ikke umulig ikke å like Unni Wilhelmsens oppfølger. I forhold til debuten virker Definitely Me mer moden og sannsynligvis bedre. Låtene er jevnere og synth-strykerne og den ekte oboen gir musikken en nesten trøstende dimensjon. Det som gjør at jeg reserverer meg fra å gi terningkast 5 denne gangen, er mangelen på originalitet. Overraskelsen har lagt seg. Hun blir lik mange kvinnelige vise-folk-pop-artister, både i tekstinnhold og tone. Selv om arrangementet er behagelig, blir det litt forutsigbart. Jeg er overbevisst om at det fins vilje til mer egenart i denne 24-åringen, enten hun følger sin akustiske overbevisning eller lar seg lede av produsenter.