Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Definitely Me

For et år siden sjarmerte Unni Wilhelsen et stort antall platekjøpere og musikkritikere med debuten To Whom It May Concern . Og det vil hun nok fortsette med på Definitely Me .

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det som først og fremst imponerte med debutalbumet, var de enkle melodiene framført med et avkledd arrangement og i mollstemt univers. Låtene ble skapt i hennes univers, i en liten hybel på Bjølsen. Den unge østkantkvinnen viste at hun hadde noe å by på, både av tanker og musikk. Resultatet var feminin og stemningsrik akustisk pop i samme gate som Tanita Tikaram, Suzanne Vega og Joni Michell møfl. På Definitely Me fortsetter Unni Wilhelmsen der hun slapp på debuten; med enkle melodier forløst med kassegitar som jordmor. Men på oppfølgeren velger hun å fargelegge melodiene ved å orkestrere dem. Studiomusikerne høres i større grad, spesielt den elektriske gitaren. Resultatet er innsmigrende, vakkert og flott. Det er vanskelig, ja om ikke umulig ikke å like Unni Wilhelmsens oppfølger. I forhold til debuten virker Definitely Me mer moden og sannsynligvis bedre. Låtene er jevnere og synth-strykerne og den ekte oboen gir musikken en nesten trøstende dimensjon. Det som gjør at jeg reserverer meg fra å gi terningkast 5 denne gangen, er mangelen på originalitet. Overraskelsen har lagt seg. Hun blir lik mange kvinnelige vise-folk-pop-artister, både i tekstinnhold og tone. Selv om arrangementet er behagelig, blir det litt forutsigbart. Jeg er overbevisst om at det fins vilje til mer egenart i denne 24-åringen, enten hun følger sin akustiske overbevisning eller lar seg lede av produsenter.

Hele Norges coronakart