NESTE VEKE vedtek Venstre sitt valprogram for stortingsvalet. RV, SV, Sp og Ap er alt ferdige, og snart kjem dei andre partia etter. Dei fleste kjem til å gå til val med nokre av dei magraste språkpolitiske kapitla på mange tiår. Særleg tynne blir avsnitta om norsk språkpolitikk. Kvifor er ikkje partia på parti med språket?

Partiprogramma er eit uttrykk for partia si sjølvforståing av kva det vil seie å vere eit politisk parti, og kva som er politikkens emne. På denne arenaen, som gjerne uttrykkjer politikkens prestisje, har partia tradisjonelt gitt lite rom for kulturpolitikk. Viss norske partipolitikarar i dag tykkjer det er vanskeleg å nå fram med kulturpolitiske standpunkt, er det dårleg gjort å skulde på massemedia. Partia har i sine eigne program aldri gjort kulturpolitikk viktig.

HEILT FRAM TIL den tyske okkupasjonen var partiprogramma korte og svært avgrensa i emneval. I dette tidsrommet hadde norske parti generelt lite å melde om kulturpolitikk. Utanrikspolitikk, økonomisk politikk og næringspolitikk iblanda ein dæsj sosialpolitikk, det var helst det partia då gjekk til val på. Etter 1945 utvida dei det formelle politiske repertoaret sitt. No kom utdanning og ulike sosiale emne meir med, og programma este ut til tjukke bøker. Lenge var språkpolitikk likevel ein salderingspost.