Deilig å ha noen å hate

«Fattigdomsproblemet i verden ville ikke bli løst ved å kvitte seg med Verdensbanken.»

Den siste tids pressedekning av Verdensbankens ABCDE-konferanse i Oslo har lært oss lite om Verdensbanken og fattigdomsreduksjon, men desto mer om fiendebilder og stereotypier. Man kunne bli forledet til å tro at det handlet om et okkult sektstevne for hjernevaskede, rå kapitalistsvin - med Verdensbankens president Jim Wolfensohn i spissen - som skulle danse rundt gullkalven og tilbe det onde. I tre dager til ende skulle man hylle kapitalismen og feire at man hadde klart å øke antallet fattige i verden. Ikke rart dette skapte harme, og at politiet fryktet at løs brostein ville bli brukt som ammunisjon mot utsugerne.

Siden også representanter fra den norske regjering skulle være med på festen og endog var blant hovedsponsorene av gildet, så vel politiet ikke annen råd enn å bygge «Festung Holmenkollen». Og siden festen var av det særdeles makabre slaget, laget politiet like godt portforbud i hele hovedstaden. Ikke til å undres at også mange uinnvidde begynte å ane ugler i mosen, og dro i busslaster til Oslo for å demonstrere mot styggedommen. Juriststanden raste over tregere saksbehandling i rettsapparatet, og lokale politisjefer fryktet at det ville bli fritt frem for kriminelle i utkantstrøk, siden de lokale betjentene var beordret til Oslo for å danne skjold mot blant andre Senterungdommen og Mållaget.

Men hva var det som egentlig skulle foregå på Holmenkollen Park Hotel fra mandag til onsdag? Skulle Bush komme? Det tok lang tid før det i det hele tatt kom frem i media at det slett ikke handlet om et politisk toppmøte i Verdensbanken, men at det gjaldt en forskningskonferanse. Som faglige konferanser flest hadde den ingen politisk beslutningsmyndighet. Deltakerne var blant annet norske forskere, og slett ikke alle er enige med Verdensbanken i ett og alt. Konferansen var ei heller et lukket sektmøte hvor man må sverge troskap til markedets makt og evig undertrykkelse av verdens fattige. Konferansen var åpen for alle, med påmelding via Internett etter første-mann-til-mølla-prinsippet.

Hvorfor da alt dette oppstyret? Er det egentlig Verdensbanken som representerer det gode, og at det bare er de andre som ikke har skjønt det? Det har vært, og er fremdeles, mye å kritisere Verdensbanken for. De første strukturtilpasningsprogrammene under ledelse av Valutafondet og Verdensbanken var utformet med rigorøse krav om kraftig devaluering og balanserte budsjetter. Mange afrikanske ledere kuttet i fordelingene til helse og utdanning. Reduksjon i helse- og utdanningssektoren var ikke nødvendigvis eksplisitte krav stilt av Verdensbanken. Men med generelle krav om reduksjon i statlige utgifter ble ofte helse og utdanning skadelidende, mens utgiftene til militæret økte eller ble opprettholdt. I enkelte land, som Tanzania - uten at norske myndigheter tok til motmæle - krevde Verdensbanken på midten av 1980-tallet at det ble innført brukerbetaling på helse- og utdanningstjenester med den følge at lese- og skrivekyndigheten gikk ned. Heldigvis har man nå fjernet egenbetalingen i en rekke afrikanske land. I løpet av 1990-tallet begynte også Verdensbanken å myke opp kravene sine, den økte fokuseringen på sosiale sektorer og åpnet for større grad av statlig styring. Dette var resultat blant annet av press fra regjeringer og andre grupper. Hvorfor da ikke stille på konferansen og delta med overbevisende argumenter?

La oss gå noen tiår tilbake og se på situasjonen for mange afrikanske land ved overgangen til 1980-årene. Verdensbankens første strukturtilpasningslån ble utbetalt i 1980. Mange land sør for Sahara var fullstendig skakkjørte økonomisk, og slet med en oppsvulmet og ineffektiv statlig sektor, mens korrupsjonen florerte. Mange av datidens afrikanske presidenter, som Kaunda, Moi og Banda, var ikke akkurat søndagsskolegutter; de styrte landene sine med jernhånd.

Norske myndigheter var lenge skeptiske til Verdensbankens politikk, men snudde på midten av 1980-tallet på grunn av frustrasjon og mangel på alternativer. Man mente at ting ikke kunne fortsette som før. «Betingelsesløs» støtte til korrupte statsledere som kjørte økonomien i grøfta, var jo heller ikke egnet til å løfte befolkningen i disse landene ut av fattigdommen. Mot slutten av 1980-tallet, som er kalt Afrikas tapte tiår, var det klart at strukturtilpasning ikke hadde klart å snu den negative økonomiske utviklingen. I løpet av dette tiåret hadde Verdensbanken blitt en dominerende aktør, ikke bare fordi utlånsvolumet økte, men også fordi mange bilaterale bistandsgivere sluttet seg til Verdensbankens politikk.

En av de grupperingene som har markert seg sterkest i forkant av Oslo-konferansen, er organisasjonen Slett u-landsgjelda. Det er mange gode grunner til å slette u-landsgjeld. Når et enkelt land bruker 30- 40 prosent av ellers magre statsinntekter til gjeldsbetjening, blir det lite igjen til helse og utdanning for de fattige. Men skal gjeldsletten gis betingelsesløst? Ja, dersom det var snakk om demokratisk valgte og ansvarlige regjeringer som prioriterer de fattige, ville det være en god idé. Problemet er bare at mange fattige land styres av ledere som, til tross for at de er valgt gjennom flerpartivalg, ikke styrer i tråd med demokratiske prinsipper. Det er ikke urimelig at man, om man bidrar med gjeldslette, også forsøker å sikre at hjelpen virkelig kommer de fattige til gode.

Det blir nærmest parodisk at Zambias tidligere president, Kenneth Kaunda, var invitert på motkonferansen. Riktignok var han i hard kamp mot Verdensbanken og nektet å bøye av for krav om blant annet kutt i maissubsidier. Kaundas styre bidro likevel i liten grad til å løfte det zambiske folk ut av fattigdommen, og må ta hovedskylden for å ha skakkjørt landet økonomisk. Men er det da slik at vestlige regjeringer skal bestemme hvordan de fattige landene skal styre landene sine? Nei, selvfølgelig ikke, men man må forsøke å sikre at hjelpen kommer lenger enn i lommene på korrupte statsledere og byråkrater.

Vi i Nord må spille på lag med de fattige. Det må derfor settes enkelte betingelser til hjelpen - det sentrale er hvilke betingelser. Man må stille betingelser til de regjeringene man samarbeider med, men de må selvsagt også stille betingelser til den hjelpen de får fra Nord - overføringene må komme i en takt som landene har muligheter til å håndtere, og pengene må ikke øremerkes dyre utenlandske eksperter og produkter som landene kunne kjøpt mye rimeligere på det lokale markedet. Kanskje er verken bistand eller myke lån løsningen for de fattige landene. Det er imidlertid sikkert at utvikling og fattigdomsreduksjon er en kompleks materie, full av dilemmaer og paradokser.

Enkle paroler er ofte velegnet til å mobilisere støtte og oppslutning, men det er også en fare for at man tegner stiliserte fiendebilder og forenkler komplekse årsakssammenhenger. Engasjement og korrektiv, særlig i forhold til mektige aktører, er grunnpilarer og forutsetninger for en fri og rettferdig verden. Fredelige demonstrasjoner er også bra, men enda bedre er dialog og samhandling i forsøk på å vinne kampen i form av argumenter basert på kunnskap. Fattigdomsproblemet i verden ville ikke bli løst ved å kvitte seg med Verdensbanken. Verdensbanken styres og eies av nasjonale regjeringer, og det er disse som i siste instans godkjenner bankens politikk, særlig USA som toneangivende aktør med over 20 prosent av stemmene i bankens styre. Om man vil påvirke eller endre Verdensbankens politikk, er de nasjonale regjeringene riktig adressat. Så kunne man delta på Holmenkollen og diskutere løsninger på fattigdomsproblemet, og selvsagt gjerne med en egen motkonferanse i tillegg.

Kanskje er det nettopp å bidra til meningsmangfold de forskjellige aksjonistgruppene har forsøkt den siste tiden? I så fall har budskapet druknet i støyen av trampende hester og politifolk med skjold. Hvorfor kunne ikke journalistene og politiet ha fortalt oss med en gang hva som egentlig skulle skje oppe i Holmenkollen? Eller kanskje de vet noe vi andre ikke vet?