NYTT SAMFUNNSKLIMA: Vi må inngå fredsavtale med det forferdelige, skriver Per Fugelli i denne kronikken. Foto: Jørn H Moen / Dagbladet
NYTT SAMFUNNSKLIMA: Vi må inngå fredsavtale med det forferdelige, skriver Per Fugelli i denne kronikken. Foto: Jørn H Moen / DagbladetVis mer

Deilig er jorden?

Det er jul, men ingen fred. Ikke i sinnet. Ikke i verden. Det er vanskelig å synge «Deilig er jorden».

Meninger

Bombene knuser knokler og bygninger i Syria. Millioner redder livet i flyktningleirer, men framtida dør. Hundretusener marsjerer mot Europa og håp. Terror dreper dem som vil høre en sang om kjærlighet i Paris.

Vi går i moll. Avmakt truer. Vi blir redde. Beskyttelse av VÅR flokk frister. Vi framkaller verden i svart-hvitt, dem eller oss. Noen roper: Steng grensene! Noen hyler: Snu båtene i Middelhavet! Noen døper flyktningene om til lykkejegere.

Noen ser en selvmordsbomber i Amirah, jenta på 12, som får kakao med krem på asylmottaket. Jeg ser en førskolelærer om 15 år. Hun er gift med en fisker på Røst. Julaften synger de «Deilig er den himmel blå» og ungene deres: «Knoll og Tott skal ut og gå». Når ramadan er over, leter de etter nymånen over Storfjellet, for å feire Id med gaver til seg selv og de fattige i verden. I mai drar de ut og leter etter egg på Sandøya.

Hvordan kan vi gjøre denne drømmen virkelig? Her kommer 40.000 Amirah-er og Uzman-er til Norge i år, kan hende 100000 neste år. Hvordan kan vi ta dem inn i flokken vår? Hvordan kan vi forvalte Halldis Moren Vesaas sitt håp for det norske hus:

«Og såleis at framande gjerne

Artikkelen fortsetter under annonsen

kjem innom dørene der

og aukar den rikdom som finst

der før

med alt det dei sjølve er?»

Vi er et snilt folk. Men for å være snille må vi være trygge. Vi må være et land med grenser. Norge kan ikke følge Jesus: Bank på, så skal det lukkes opp for dere. Når millioner ønsker å banke på, må vi stenge døra. Det må være samsvar mellom antallet flyktninger som får komme til Norge og muligheten deres til å bli verdige og nyttige medlemmer av den norske flokken, på livstid.

Kapasitet og kvalitet på asylmottak, språkopplæring, arbeidstrening og kommunenes mulighet for bosetting er begrensende faktorer.

Men hvor mange flyktninger som skal få komme inn i Norge, og hvordan det skal gå med dem og oss, bestemmes også av folkesjelens tåleevne og bærekraft når det gamle møter det nye.

«Tanken gjer det meste», sier Ivar Aasen. Om Norge fortsatt skal være samlet til ett rike, kalt Velferdsstaten, eller om landet skal deles opp etter fattig/rik, etniske grupper og guder - det bestemmer vi. Utviklingen kommer ikke dalende ned fra himmelen som en engel eller dukkende opp fra helvete som en djevel. Framtids-Norge bygger vi med våre tanker, verdier, menneskesyn og samfunnshåp. Norge skal være et land med grenser. Men de som av gode grunner får opphold hos oss, skal vi møte med folkeskikk, ikke hets - med velvilje, ikke ondskap.

Sammen med flyktningene må vi skape et samfunnsklima preget av:

• Trygghet.

• Tillit.

• Glede ved mangfold.

• Rettferdighet.

• Mot.

Et trygt folk er et raust folk. Derfor må vi lære oss være trygge i fare. Hvis vi sier at trygghet er lik 0 risiko, blir vi evig redde. Vi må inngå fredsavtale med det forferdelige. Det vil skje fordi vi bor på jorden, ikke i himmelen. Vi skal forebygge og verne mot fare, men med måte. Hvis ikke blir livet et beskyttelsesprosjekt og samfunnet en borg.

Tillit er det gode samfunns bindemiddel. Velferdsstaten er bygget av grunnstoffet tillitium. Som Askeladden bør vi ha tillitium i nistepakken og dele med den fremmede. Både tillit og mistillit er smittsomt. Mistenksomhet skaper avstand. Når vi ikke tør møte hverandre, oppstår fiendebilder. Vi må våge å komme hverandre nær. Da faller fordommene. Her er banditter blant de nye hundretusener som kommer til Norge. Banditter finnes også, tro det eller ei, på Værøy og Røst. Men vi tar ikke på oss revolver og setter binyrene i rød alarm når vi går i land fra «Lokalen». Vi må vokte oss framover for å dømme de tusener når én skyter i en skolegård eller voldtar ei jente i Valdres.

Glede ved mangfold er neste klimatiltak. Det kan vi ikke kommandere, men vi kan håpe på nysgjerrighet. Det norske folk elsker å reise. Ikke bare for å ligge i en hengekøye med paraplydrinker, men for å oppdage nye menneskeliv, ny mat, nye danser, kropper, historier. I Dar-es-Salaam var det nylig en stor festival som het «The Beauty of Differences». Kanskje vi kan ha den på Mysen om 20 år? Kanskje garam masala blir lutefiskens nye venn? De nye som kommer til Norge bærer med seg skader og vansker, men også undere, viljer og evner. Nyskaping og utvikling kan følge av at norske steinstøtter møter arabiske magedansere.

Vi feirer en fødselsdag i kveld. Nestekjærlighet er den store julegaven Jesus ga til menneskene. Solidaritet kaller vi det. Vi må møte flyktningene med godhet, ikke snillisme. Velkommen i vår flokk. Krav og plikter, ja, men i et klima av velvilje. Da skaper vi samhold.

Slaget om Norge står i sjelen. Sjelens sterkeste drivstoff er MOT. Mange er i avmakt i nå. Mange frykter: De fremmede kan aldri bli en del av vårt samfunn. Analfabeter, skikker fra middelalderen, kvinnesyn fra Animal planet, skumle guder - de kan aldri bli mennesker i vår forstand. Med nøyaktig de samme fordommene holdt den norske overklassen den norske underklassen nede med for 150 år siden. Om fiskerne på Værøy og Røst, om sjøsamene langs Porsangerfjorden, om fyrstikkarbeiderne langs Akerselva står skrevet i protokoller fra embetsmenn og prester og leger: Primitive skapninger, ingen evne eller vilje til dannelse, lavpannede vesener.

Klassesamfunnet med inndeling i overmennesker og undermennesket var en naturlov. Men så kom det modige kvinner og menn som ropte NEI, dette er vrangforestillinger i de mektiges hoder. Vi vil et annet samfunn der det rår likeverd mellom menneskene. Så bygget vi Velferdsstaten etter prinsippet: Ikke vær et 1-tall på jorden, bry deg om flokken din. Vi har gjort det. Vi har bevist at det er mulig å skape Det gode samfunn.

Derfor, i kveld, la oss rekke hverandre hendene og tenke oss en flyktning inn i kretsen - og gå rundt juletreet og synge: «Deilig er jorden» - hvis du og jeg VIL.