Deilig kinesisk kjærlighet

Med en kjærlighetshistorie fra Kinas landsbygd vil Zhang Yimou forføre, og det gjør han.

Som den kanskje mest kjente av landets regissører har han hatt taket på publikum lenge - fra «Ju Dou» til fjorårets «Ikke en eneste». Han var og er kontroversiell i hjemlandet, i likhet med mange andre kunstnere.

I «Veien hjem» kan han virke mildere enn før, såpass at enkelte mumlet om forskjønning av kulturrevolusjonen under visningen på årets Berlin-festival. Dette fordi Yimou lar oss se fortida i skimrende farger, nåtida i svart-hvitt. Det er en merkelig måte å se filmen på. «Veien hjem» er en sønns tilbakeblikk på foreldrenes betagende forelskelse, og slikt fortoner seg jo rosenrødt.

Sønnen har ikke vært hjemme i utkanten på årevis, når han kommer dit til farens begravelse. Han møter en mor som insisterer på å følge gamle ritualer og gjenopplever så hvordan foreldrene begynte sitt liv sammen. Far var den nyansatte læreren som kom fra byen til bygda, mor stedets vakreste jente.

Zhang lar ikke politikken helt være. Såkalt «politiske avvik» hos læreren gjør at myndighetene adskiller dem.

Regissørens nye kvinnelige funn, Zhang Ziyi, er en liten stråle av ivrig forelskelse og forventning, der hun dag etter dag speider etter mannen i sitt liv - en vakker fortelling om kjærligheten som tåler alle prøvelser, en filmatisk nytelse.

Yimou har latt seg hollywoodisere aldri så lite i musikkbruken. Det er pent, men i meste laget. For øvrig en deilig vei å gå.

<B>DEILIG: </B>Zhang Ziyi i en kinesisk kjærlighetshistorie