MITT HJEM: Torsdag skrev norskamerikaneren Charles Kinney Jr at han følte seg som en annenrangs borger i Norge. Her svarer Murshid M. Ali.
  
Foto fra Frognerparken i Oslo: Håkon Eikesdal
MITT HJEM: Torsdag skrev norskamerikaneren Charles Kinney Jr at han følte seg som en annenrangs borger i Norge. Her svarer Murshid M. Ali. Foto fra Frognerparken i Oslo: Håkon EikesdalVis mer

Deilige Norge

Dette er et fantastisk land med utrolig mange hyggelige mennesker.

|||Les også: Absurd innvandringsbyråkrati

MIGRASJON:
Innvandreren til Norge som fenomen oppstod for snaut 30 år siden — da sikter jeg selvsagt til de ikke-vestlige innvandrerne som min egen far, som kom reisende til Norge for å studere økonomi. Etter at borgerkrigen på Sri Lanka brøt ut, bestemte familien seg for å bli, og således fikk jeg min oppvekst i dette langstrakte kongeriket i nord.

Det å vokse opp i Norge har selvsagt sine utfordringer for en svart mann, men det er ikke så forbanna ille som alle skal ha det til. I mine år i Norge har jeg lært én ting: Norge er et fantastisk land med utrolig mange hyggelige mennesker, og du kan faktisk få til litt av hvert — uansett om du er hvit eller ikke.

FOR ET PAR ÅR SIDEN reiste jeg rundt hele Vestlandet og holdt foredrag på ikke mindre enn 35 ulike videregående skoler, der jeg formante ungdommen om at de måtte komme seg til utlandet eller til byene og ta seg høyere utdannelse. Jeg kom i snakk med titalls av nordmenn i ulike aldre, kjønn og størrelser. Det jeg oppdaget var at Norge er et uhyre komplekst land, med hundrevis av dialekter og kulturer, og at det å være norsk faktisk handler om mangfoldighet. De langstrakte og høyreiste fjellene har ikke bare skapt et fantastisk mylder av ulike væremåter og samfunn, men bidratt til at kongeriket er spennende og et land som den jevne nordmann kan være stolt av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA JEG BODDE i London var det ingen som trodde meg da jeg sa at jeg var fra Norge. Men merkelig nok var jeg oftest sammen med andre nordmenn fordi jeg trivdes i deres selskap. Det var deilig å av og til snakke norsk, for det var det språket jeg mestret best. Den norske kulturen og væremåten, uansett hvor mye man kan finne på å kritisere den, er faktisk behagelig. Jeg liker at man ikke skal være prangende og oppblåst. Jeg liker enkelhet og trives i rolige omgivelser.

DA JEG VOKSTE OPP fikk jeg beskjed om at jeg måtte jobbe ekstra hardt i forhold til mine medstudenter og andre som tilhørte majoriteten. «Valget er å syte, eller faktisk gjøre noe konstruktivt,» sa min far til meg da. Så jeg leverer alltid det lille ekstra — sånn er det bare. Men det gjør meg bare flinkere og mer konkurransedyktig, og i et stadig mer globalisert samfunn, ser jeg på det som et pluss.

Nå er det snart 30 år siden Norge tok imot de første ikke-vestlige innvandrerne, og på denne korte tiden har de flinke av oss rukket å etablere oss som ressurssterke individer som kan være med på å løfte den norske nasjonen til å hevde seg internasjonalt. Hierarkiet begynner å bli fargerikt, fra topp til tå. For bare femti år siden kunne ikke en svart mann sitte på samme benk som en hvit mann i USA.
 
Slik har vi heldigvis aldri hatt det i vårt land.