Dekadanse

Professor Per Buvik kommer paradoksalt nok til å definere begrepet dekadanse både forsnevert og for vidt i sin nye bok.

Dekadans, dekadans... Manende gjentok Cornelis Vreeswijk dette belastede ordet i sin vise om prestens datter som ble gift med en jazzmusikant.

Det er i Vreeswijks betydning de fleste av oss bruker ordet: som uttrykk for et forfall, moralsk, og på alle andre vis, med avstandtaken, men også med fascinasjon for estetisismen, sensitiviteten, tøylesløsheten, egosentrisiteten, undergangsbevisstheten, eller hva det ellers måtte være av holdninger som kan knyttes til dette sammensatte fenomenet.

Nyvurdering

Nå har Per Buvik utsendt ei bok om dekadansen der han dels forsøker seg på en begrepsmessig loftsrydding, dels argumenterer for en nyvurdering av visse sider ved dekadansen. Buvik er i denne sammenheng ingen hvem som helst.

Han er ekspert på fransk 1800-tallslitteratur og har skrevet bøker om bl.a. Joris-Karl Huysmans og Baudelaire, og da det i moderne tid er især Frankrike som har vært dekadansens hjemland, kan han øse av og imponere med sine omfattende kunnskaper.

Boka er delt i to. I første del gis et idéhistorisk riss med vekt på Huysmans, Baudelaire og østerrikeren Max Nordaus bok «Entartung» fra 1892. I den andre gås det tematisk til verks - med «dekadansens bibel», Huysmans' «A rebours» («Mot strømmen», 1998), som det viktigste omdreiningspunkt, men også med visitter til bl.a. Mallarmé, Ibsen (!), Zola (!), Rachilde og Joséphin Péladan og ikke minst til Oscar Wilde og billedkunstneren Gustave Moreau.

Tvetydighet

I den første delen forsøker Buvik å innkretse bruksområdet for dekadansebegrepet, et forsøk som til fulle demonstrerer hvor vagt og motsetningsfullt det er.

Han holder seg i hovedsak til det franske og til 1800-tallet, en innskrenkning han åpent vedkjenner seg.

Tvetydigheten er uansett til å ta og føle på. Faktisk brukes begrepet på to stikk motsatte måter - også på 1800-tallet - og i begge tilfelle er det verdimessig ladet.

Enkelte, som f.eks. Nordau, bruker det til å bestemme noe som de oppfatter som symptomer på en undergang som det tekniske framskritt blir tillagt skylden for. For disse er den moderne sivilisasjonen i seg selv ensbetydende med dekadanse.

Andre bruker begrepet om bestemte reaksjoner på det samme framskrittet. Også på dette punkt skiller vannene seg - mellom de som tar avstand fra disse frambringelsene (som moralsk forkastelige), og de som forsvarer dem (fortrinnsvis som uttrykk for en kritikk av den samfunnstilstand de som dekadenter selv er merket av).

Klargjørende

Her foretar Buvik noen grenseoppganger som i første omgang virker klargjørende. For det første skiller han mellom sivilisatorisk dekadanse og kunstnerisk dekadanse. For det andre skiller han mellom dekadent kunst og dekadansekunst.

Det er den siste han opptrer som aktor for ut fra den tanke at «dekadansekunst og sivilisatorisk dekadanse står i motsetning til hverandre», mens «dekadent kunst og sivilisatorisk dekadanse bekrefter hverandre gjensidig».

Splid

Så langt, så godt. Men i mine øyne består problemet med å avklare skillet mellom de to former for kunstnerisk dekadanse, og ikke minst forekommer det meg at Buviks egen framstilling er preget av de samme motsetninger som han forsøker å oppheve. Både de som forutser menneskehetens undergang pga. den «sivilisatoriske dekadanse», og de som forholder seg kunstnerisk til den samme, er negative til framskrittsoptimistenes fornuftsdyrking og tillit til den teknologiske utvikling, og Buvik legger ikke skjul på at verken den ene eller den annen er «progressiv» i politisk forstand.

For å redde de «sanne» profeter fra de «falske», må han postulere en iboende motsetning hos dekadansekunstnerne. Den ekte er altså en kunstner i splid med seg selv.

At slike motsetninger fins, f.eks. hos Huysmans og Wilde, gjør Buvik overbevisende rede for i del to. Det gjelder bl.a. i kvinnesynet slik det artikuleres i utnyttelsen av det utbredte «femme fatale»- og Salome-motivet, som Buvik vier et helt kapittel (for øvrig et av de beste i hele boka). I tillegg postulerer han at språklig oppløsning og fornyelse er et iboende trekk ved dekadansediktningen.

Men kommer han ikke dermed til å helle «den dekadente» ut med badevannet? I sitt redningsforsøk likestiller nemlig Buvik nærmest dekadansekunsten med den modernistiske kunsten og tilslutter seg åpenbart Baudelaire og Gautiers påstand om at dekadansen til alle tider har vært moderne, og moderniteten til alle tider dekadent.

Snevert og for vidt

Holder dette stikk? Og vannes ikke dermed begrepet ytterligere ut? Som «det moderne» blir «det dekadente» i Buviks begrepsverden både en framskrittsorientert kategori og et uttrykk for et vrengebilde, slik moderniteten artikuleres i kunsten som en byrde og en fremmedgjort tilstand. Etter mitt syn kommer Buvik paradoksalt nok til å definere begrepet både for snevert og for vidt.

Illustrerende er hans framheving av Thure Erik Lund som en nåtidig norsk dekadanseforfatter. Lund er utvilsomt tvetydig i sitt syn på det moderne, og i tillegg en betydelig språklig fornyer, men samme hvor vagt og ullent hans naturbegrep er, så er det med utgangspunkt i dette han gjennomfører sin sivilisasjonskritikk.

Her skiller han seg ut fra den «ekte» 1800-tallsdekadansen som Buvik tidligere har erklært for spesielt radikal fordi den hyller det kunstige og unaturlige på naturens bekostning. På den annen side synes Lund å ha affinitet til den type tenkning som de reaksjonære kritikerne av den sivilisatoriske dekadanse står for. Det velger Buvik å overse.

En sann svir

Buviks bok er uansett en sann svir å lese og dertil en ypperlig veiviser til dekadentenes fascinerende univers selv om den i kraft av sitt forsvarsprosjekt i seg selv demonstrerer det uavklarte og tvetydige ved det fenomen som er bokas objekt.

Annerledes kan det vel ikke være. For i en viss forstand står professorens rike dekadentens like fjernt som prestedatterens står jazzmusikantens. I alle fall som klisjé. Hvilket som er av denne verden, er det bare historiens gang som kan gi et avgjørende svar på.

P.S. For ordens skyld skal det understrekes at undertegnede deler Buviks fascinasjon for dekadansen.