Dekadanser med ulver

Kunstnernes Hus stenges denne helga. Nå tvinges åndseliten til å drikke ølet sitt ute blantvanlige folk. Det bør ikke vanlige folk juble over.

Et lyn eller en kraftig blits slår gjennom lokalet, og stemningen blir merkelig i like lang tid som det tar å bli berømt på tv. Vakre hoder snur seg, det rasler i smykker. Hår som enten koster flere tusen kroner hos frisøren eller som aldri har kjent en kam, kastes lett bakover. Så forsvinner det flotte, blå lyset, og folk faller tilbake til verbal degging og sin egen fortreffelighet.

Noe er galt

Arcimboldo - restauranten på Kunstnernes Hus - er som kafeer flest: et sted der alle prater og ingen handler, og den er helt uforskyldt moderne i sin minimalistiske stil. Men det er noe galt i kveld. Erik Fosnes Hansen har droppet blazer og halstørkle til fordel for en akvariumsfarget genser. Gud vet hva han forsøker å kommunisere med klesvalget. Det beste vi kan si er at genseren er annerledes, og sånn sett gjenspeiler den kvelden: Det henger en jovial tristhet over den nest siste fredagen på Kunstnernes Hus - et sted vi skal krampesavne fra dørene stenges denne helga, og et sted vi siden skal forsøke å huske når vi begynner å glemme. Nei og nei, for en rar kveld. Til og med en Kripos-etterforsker er blant gjestene og en «Hotel Cæsar»-skuespiller konverserer ved inngangspartiet. La oss starte omvisningen der.

Inngangspartiet på huset er en kritisk sluse. Du har 1,5 sekunder på deg fra du kommer inn døra til du bør ha plantet øynene i noen som er mer berømt enn deg og håpe på et vennlig nikk, kanskje bare et ikke-avskyelig blikk. De teller, de også. Ellers kan du bli hengende i gråsonen hele kvelden, mellom frakkene og Øystein Wingaard Wolf som deler ut løpesedler for vestkantrampen i Volapük. Da har du en avdeling på hver side, et urolig hjerte, networking i stereo og et tomt blikk mot dem som er forvist til å sitte øverst i trappa, stakkars jævler.

Men idet en svartkledd Marius Holst kommer og henger coolt i den svale brisen fra døra som jafser igjen bak ham, har du oppmerksomhet om du er i nærheten. Noe skjer når Marius Holst - en vestkant-ladism-type med én spille- og masse reklamefilmer bak seg - kommer. Noen hilser. Ingen brøler «neifaansålengesidensistMarius» og vinker med en øsespade av ei hånd. Nei, man lar seg bese og kodegjenkjenner noen med høyre øyes arrogante rykning.

Kameraten til Marius heter Håkon Øverås og er den mest ukjente av filmkvartetten som også inkluderer Pål Sletaune , Turid Øversveen og Marius Holst . Denne Øverås later likevel til å kjenne alle og løper i fortropp og klemmer seg gjennom lokalet. Men fortsatt ser alle på Marius, og alle lurer på hvorfor de andre også gjør det.

Har revir

Stjernene sprer seg i lokalet og kommuniserer akkurat like mye innbyrdes som metallfigurene som sto plantet i sanden på Solastranda ved Stavanger. De har sitt revir. Hvis Vetle Lid Larssen har inntatt den brede trappa opp til utstillingssalen sammen med sin venn Hans Rossiné og en misunnelsesverdig mengde blonde damer, kan du bare glemme trappa. Den er tatt. Når Dag Solstad , Linn Ullmann , Fredrik Skavlan eller Anders Heger er blitt gjort plass til ved et bord, tar du hintet, ikke sant? Så før du ignoreres i senk - stikk og vask trynet ditt på designerdassen. På vei ned den brede trappa kan du først kikke nøye på Stein Mehren som sirkulerer bestemt og dystert med Lysholmer lettøl på glass. I lommeboka pleier han å ha små lapper med selvskrevne dikt, men han ser ikke ut til å være i deklamasjonshumør i kveld. Mehren snakker gjerne med folk han ikke kjenner, men som kjenner ham, og han kan sitte i trappa sammen med en kvinnelig filmregissør og se utover landskapet med svartkledde mennesker og fortelle behersket at «hvis du virkelig vil bli en bra kunstner, må du gjøre deg til uvenner med alle her».

Folk på atelierjakt - alle på Kunstnernes Hus er før eller siden på jakt etter atelier - og de andre, som kjedsomhetsfilosofen Lars Svenssen , en Eikaas-elev eller prosjektleder i NRK, sluses inn og mingler erfarent. Guri Heftye kan bli hilst på av et helt reklamebyrå på brautende representasjonsmiddag som lurer på om hun fortsatt er i deres bissniss eller om sjela er i fjernsyn?

Nerdrum skremmer

Kom hit for å se Torgrim Eggen i en trang dress, da, og ha alle innsidere unnskyldt for at de muligens er litt fjerne i blikket. Alle er smertelig klare over at Jan E. Hansen ennå sitter i bibliotekbaren på Bristol, og det er når man kollektivt savner en kulturredaktør i en avis at man kan fastslå at det faktisk ikke har skjedd noe på Huset de siste tre årene. Men dette er det fine: Odd Nerdrum kommer med et slep av en kjole hver dag ved etttida. Maleren skremmer noen turister i Slottsparken og løfter kjolen opp trappene, men slipper å bli sjikanert. Bokklubbkonge Knut Gørvell sitter ved et trangt bord og byr ungdom utenfor bokklubbvarmen på en enda kaldere øl, men ingen mumler. Erlend Loe rusler monumentalt innom med høyhalset genser som matcher alt det børstede stålet, men slipper å forklare hva «Naiv.Super» egentlig betyr. I selskapslivet er han en lytter. Å være lytter er en forsømt egenskap på Huset, men kulturbimboene elsker det all den tid de bruker stjernene som speil. Alle ekte kulturgroupies med uekte hår vet at Erlend Loe allerede har kjæreste. Derfor får han være stille og i fred.

I andre enden av kulhetsskalaen finner du gamle, gretne kulturgubber hvis sesongens foreløpig eneste nyp startet her en fredagskveld, og de slutter aldri å ha tro på nummer to. Ungdommens ene genistrek skulle ha skaffet det også, men tilbake til riktig side, til en som har vært på vei oppover i ti år: Bertrand Besigye går alltid i minst tre skjorter samtidig og opplyser intenst om at alle andre enn ham selv er heimstaddiktere. BB kan umulig mene Nils-Fredrik Nielsen , som alltid sitter ved vinduet som en uplugga tristesse? De to har skrevet omtrent like lite.

Ingen ber Bård og Harald om å snakke «sånn ændalsk». Man maser ikke om vareprøver på Kunstnernes Hus. Man spør i alle fall ikke etter godlyd fra Hallvard T. Bjørgum og hans unge elev - en av Buen-kara. Heltene fra Telemark snakker eksotisk, men lite over en karaffel vin. De har øvd i ni timer og vil helst hjem, akkurat slik som vi andre tvinges til å ville null tre null null. Da er det voldsomt godt at stedet bare heter «Huset» på folkemunne, det vil si: ikke vanlige folks munn, men på de syrlige leppene til salongradikalere fra Oslo to og tre. Døpenavnet er Arcimboldo, og prøv å uttale det korrekt ved serveringsslutt! Er det Arcimboldo med sh -lyd som i Oschlo? Eller med k som i kald pils?

Hvorfor ham?

En politibil har i mellomtida rast opp Wergelandsveien og blålyset slo skarpt gjennom de store glassrutene på Kunstnernes Hus. Så hadde vi nok vært paranoide alle sammen og trodd oss fotografert. Plutselig kommer det nok et blink, men ingen sirener høres, ikke annet enn den larmende summingen du er en del av for siste gang. Flashet kan ha kommet fra henne som peker med et digitalkamera mot Mikael Godø , nylig avgått moteredaktør og snart avgått stamgjest. Hvorfor ham ? kan vi furte, hvorfor fotografere ham? Svaret får sveve der oppe ved Slottsparken, for det er ingen flere kvelder som denne på minst ett år.

Gjesten fra informasjonsbransjen får siste ord mens båren bæres ut: «Det beste med hele stengningen er ikke at lokalene blir pusset opp og blir penere etterpå. Det beste er at disse selvopptatte menneskene tvinges til å drikke ølet sitt ute blant vanlige folk.»