Jimmie Åkesson på Sverigedemokratenes valgvake i 2014. Partiet gjorde et historisk godt valg. Foto: Anita Arntzen
Jimmie Åkesson på Sverigedemokratenes valgvake i 2014. Partiet gjorde et historisk godt valg. Foto: Anita ArntzenVis mer

Dekningen sier oss mest om Norge

En myte må avlives: I Sverige snakkes det langt mer — ikke mindre — om innvandring og rasisme enn hva som er tilfellet i Norge.

Meninger

For de fleste av oss som bor i Sverige var ikke søndagens valg noen god opplevelse. Det gjorde det heller ikke bedre at jeg er norsk, og også har fulgt den norske dekningen. Sverigedemokraterna (SD) ble valgets vinner med 12,9%, ett parti med både likheter og forskjeller fra vårt eget FrP. Valgdekningen i Norge sier oss minst like mye Norge som det gjør om våre naboer her i øst.

Det norske dekningen var overraskende unison, og forklaringen på SD?s framgang kan eksemplifiseres ved Siv Jensen sin påstand at svenskene ikke «har villet ta en reell debatt om innvandring og integrering» (tv2.no, 15.09.2014) eller Marie Simonsens «svenskene har prøvd å legge lokk på innvandringsdebatten» (Dagbladet, 15.09.14).

En myte må avlives: I Sverige snakkes det langt mer — ikke mindre — om innvandring og rasisme enn hva som er tilfellet i Norge. Når Expressen dagen før valget går ut med budskapet Stem nei til rasisme!, eller når det liberale Folkpartiet dager før valget setter sine krefter på «Ja till invandring, nej till rasism», blir dette forstått som et «lokk på debatten», og ikke politiske innspill om innvandring og rasisme. Men innvandring og rasisme diskuteres over alt i Sverige. Det finnes ingen lokk.

Derimot diskuteres disse temaene forskjellige i de to landene, og det er nok flere grunner til dette. Men en vesensforskjell blir aldri drøftet: I Sverige er liberale og konservative sentrum-høyre partier og liberale aviser aktive og ideologiske motstandere av rasisme. Det finnes et oppriktig ønske fra sentrum-høyre om å hjelpe mennesker på flykt fra krig, da innvandring ses som positivt da det umiddelbart kan gi folk sjansen til et bedre liv men også styrke Sveriges økonomi. Samtidig tar de liberal-konservative avstand fra SD og deres rasistiske retorikk som systematisk forsøker å sette «svensker» opp mot «innvandrere». Dette handler ikke om at man ikke tør snakke om segregering, kriminalitet eller arbeidsløshet blant innvandrere, men snarere om at man som oftest ikke slipper gjennom rene rasistiske uttalelser som plasserer ansvaret for all verdens elendighet i hendene på «innvandrerne».

I Norge er det ting annerledes. Her sitter de-nå-stuereine FrP i en regjering som støttes av to sentrumspartier. Dette stuereine partiet har en leder som vil deportere en folkegruppe ut av landet, en justispolitisk talsperson som «liker» rasistisk hets rettet direkte mot en ledende opposisjonspolitiker, og partiets mest profilerte lokalpolitiker mener innvandringen «river Norge i filler». I store deler av verden kalles FrP for et rasistisk parti. Dette er derimot umulig å si offentlig i Norge.

Å påpeke at Anders Behring Breivik var medlem i FrP blir i Bergens Tidende avskrevet som en totalitær politisk tankegang (13.09.13), og Stoltenberg legger æren i å forsvare FrP på Skavlan. Men like lite som i Sverige er dette noe lokk på debatten. Det finnes derimot hegemoniske posisjoner i alle diskurser, og i Norge har FrP vunnet hegemoniet om norsk innvandringspolitikk. Dette er det flere årsaker til, og det har skjedd gradvis gjennom noen turbulente år med Sponheims valgnederlag i 2009, Utøya og regjeringsskifte.

I Norge blir man politisk utdefinert om man vil ha åpnere grenser, bare snillistiske partier skulle gå til valg på noe så dumt. En restriktiv innvandringspolitikk er det eneste som gjelder om man skal vinne valg. Hvor fjernt virker ikke 2009 da Sponheim gikk til valg på at han ikke under noen omstendigheter skulle støtte en regjering med FrP? Sponheim, som vi husker, tapte og gikk av som partileder. Fem år senere er alt endret. I Sverige har Alliansen de siste åtte årene sittet med makten over den økonomiske politikken, og i offentligheten har en liberal antirasisme hatt hegemoni — en antirasisme hvor man ikke automatisk legger skylden for alt galt på «innvandrerne», og som er liberal i den forstand at man ikke trekker linjer mellom rasisme og politiske-økonomiske relasjoner i stort.

Den norske regjeringen kopierer nå Alliansens økonomisk politikk, og om markedsliberaliseringen og privatiseringene får samme konsekvens i Norge som de har fått i Sverige vil også Norge oppleve økt utrygghet, usikre arbeidsvilkår, en fattigere offentlig sektor og økt fattigdom. Om en slik politikk kombineres med en rasistisk diskurs fra øverste holdt, er det lett å se for seg ett senario hvor regjeringen først produserer fattigdom og usikkerhet, og deretter skylder på «innvandrerne».

Spørsmålet er hvor langt denne utviklingen skal få gå, og hvor lenge sentrumspartiene skal gi sin passive støtte til (en av) Europas mest høyreradikale regjering. Og når norske mediemenere skal oppdage bjelken i eget øye. Flisen til sin bror forstår de ikke likevel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook