Dekorativ Fløgstad

Ingen skriver så gode coffee table-bøker som Fløgstad.

BOK: Utrolig hva det lar seg gjøre å få ut av navnet på et arkitektkontor, som i sin tid holdt til over restaurant Dovrehallen:

«Her starter det. Dette er det doble utgangspunktet. Den mektige snøkappa i fjellheimen, den vesle storgata i byen. Snøhetta som namn frå norsk natur, på toppen av det vesle som finst av folkelig norsk bykultur. Isbre på toppen av nasjonalsymbolet. Billige kontorlokaler på toppen av ølhallen. Skum på toppen av ølglaset.»

Etter et par dusin tilsvarende metaforreiser er det så man får lyst til å skrike ut: Det er bare et navn! I boka om Snøhetta, som ikke er et bestillingsverk, men som bare virker slik, kruser Fløgstad av gårde på landskapets overflate, delvis på autopilot, delvis vekk fra målet og delvis utenfor veien.

Fløgstad får riktignok fram de sentrale trekkene i arkitektkontoret Snøhettas filosofi: bruk av naturmaterialer og like mye fokusering på landskap som på huset, ikke klatre i høyden, men strekke seg utover, bygg som skjærer gjennom landskapet, og som ofte strekker seg mot/fra sjøen, eller som ganske enkelt henger i tomme lufta.

Kort fortalt. Og det er det tydeligvis. Resten er Fløgstads lek med ord. Denne gang mer eller mindre blødmefritt, og han kaller den ultramoderne kapitalismen fascistisk bare én gang.

Det er vanskelig å skrive godt om arkitektur. Det er lettere å skrive om alt annet. «Snøhetta. Hus som vil meg hysa» inneholder mange fantasifulle fortellinger, og enda flere fantastiske illustrasjoner. Snøhetta er påskuddet. Resten er digresjoner. Dette er nok ikke en av Fløgstads bøker som vil bli stående. Men liggende. På salongbordet.