KONTROLL: Man trenger ikke være veldig konspiratorisk for å tenke at denne typen lovendringer er veldig bekvemme for stater som ønsker å kontrollere informasjonsflyten på nettet. Det må kunne regnes som en av de største truslene mot demokratiet i verden i dag. Her aktivister i Mumbai som protesterer som indiske myndigheters stadig strengere kontroll over internett. AFP PHOTO/Indranil MUKHERJEE
KONTROLL: Man trenger ikke være veldig konspiratorisk for å tenke at denne typen lovendringer er veldig bekvemme for stater som ønsker å kontrollere informasjonsflyten på nettet. Det må kunne regnes som en av de største truslene mot demokratiet i verden i dag. Her aktivister i Mumbai som protesterer som indiske myndigheters stadig strengere kontroll over internett. AFP PHOTO/Indranil MUKHERJEEVis mer

Dele, ikke stjele?

Norske journalister har stilt seg bak et opprop som undergraver rettssikkerheten på nettet, mulighetene for varsling og kildevern. Uff da, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

«Er det noen journalister i salen?» Norsk Journalistlag var blant organisasjonene som skrev under på kampanjen «Dele, ikke stjele» for noen år tilbake. Teknoekspert Anders Brenna har gjort det til en sport å stille dette spørsmålet hver gang han deltar i debatter. «Jeg bruker hver mulighet jeg har til å mobbe dere journalister for dette. Den signaturen har ødelagt pressens troverdighet i alle tekniske miljøer», sier Brenna.

I en tid da strømmeøkonomien ennå ikke hadde fått skikkelig fotfeste var panikken i ferd med å bre seg hos alle som hadde noe å tape på den digitale veksten. Mediebransjen, som for så vidt selv var «skyld» i den digitale overgangen med nettaviser, fikk i et anfall av sympati med andre rettighetshavere for seg at det var en god idé å signere på en kampanje som mer eller mindre bevisst tok til orde for å begrense ytringsfriheten og å åpne for privat etterforskning uten å kople inn politiet.

Det verste var at kampanjen vant fram, og var med på å danne grunnlaget for endringene i åndsverkloven i 2013. Dermed hamrer musikk- og filmbransjen nå igjen på krigstrommene, og har engasjert sin faste samarbeidspartner, advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig. De ønsker å få domstolene til å beordre teleselskapene om å sperre tilgangen til fildelingsnettverk som The Pirate Bay. Det fikk de ikke til i forrige forsøk, men etter «Dele, ikke stjele» og endringene i åndsverkloven øyner de nå sjansen igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det så farlig da?

Hvis man legger det prinsipielle til side, er det kanskje ikke så farlig. Det er få som mener at opphavsrettighetsbeskyttet materiale bør være gratis tilgjengelig for alle som ønsker det. Problemet er at måten man ønsker å løse dette på også utgjør en fare for

1: rettssikkerheten på internett, og

2: muligheten nettet har som varslingskanal i ei tid da blant annet massiv og potensielt sett total overvåkning av digital aktivitet er en helt reell mulighet.

Man trenger ikke være veldig konspiratorisk for å tenke at denne typen endringer er veldig bekvemme for stater som ønsker å kontrollere informasjonsflyten på nettet. Det må kunne regnes som en av de største truslene mot demokratiet i verden i dag.

For å ta det første først: Endringene i åndsverkloven gir private, for eksempel advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig, mulighet til å opprette databaser hvor man loggfører dataaktivitet hos personer man mistenker for tyveri av opphavrettighetsbeskyttet materiale. Slike databaser kan brukes til å krysskople informasjon, og dermed i stor grad kunne avsløre identiteten og mye annen informasjon om enkeltpersoners gjøren og laden. Den type etterforskning bør ikke privatiseres. Både fordi det truer innbyggernes rettssikkerhet, og fordi det kan brukes til å pulverisere ansvar. Kan det for eksempel tenkes at etterforskning av mer eller mindre begrenset fildelingsaktivitet brukes som skalkeskjul for å jakte eller kartlegge potensielle varslere?

For det andre: Hvis domstolene kan stenge tilgangen til fildelingstjenester, er det ikke umulig at også andre typer nettsteder kan bli stengt, som for eksempel varslingssteder som Wikileaks. Slike kanaler har vist seg som en helt avgjørende og brysom motmakt til myndigheter som har noe å skjule. Det er allerede blitt gjort forsøk på å sperre Wikileaks, men med like dårlig resultat som forsøkene på å stoppe The Pirate Bay. Straks et en tilgang stenges, dukker en ny opp.

At norske journalister har stilt seg bak noe slikt, er pinlig. Det er grunn til å legge seg flat som en minnepinne.

På samme måte som journalister sympatiserer med rettighetshavere, gjør også politikere det. Det er naturlig ut fra en nærings- og kulturpolitisk ansvarsfølelse.

Men det gjelder å holde tunga rett i munnen. Denne uka bjeffer Arbeiderpartiet mot Kulturdepartmentet og internettleverandørene, og ber dem ta «piratansvar» og blokkere ulovlig innhold - uten å vente på pålegg fra domstolene. Det er dessverre et ganske hodeløst forslag, og et godt eksempel på en type retorikk vi snart må legge bak oss. Lovgivning og sensur bør sitte langt inne. Teleselskapene, som manes fram som den kyniske fienden i slike sammenhenger, forsvarer seg nærmest klokkerent prinsipielt:

«Vår holdning er at dette er et viktig prinsipielt spørsmål om det frie og åpne internett. Vi anser at de som eier infrastrukturen ikke skal være ansvarlige for innholdet. Vår rolle er å være operatør, ikke å kontrollere eller blokkere innhold.», sier sjefen for det svenske Bredbandsbolaget til Dagens Næringsliv.

Hva med fildeling, som jo var utgangspunktet her? Andelen nordmenn under 30 som sier at de bruker ulovlige fildelingssider falt fra 80 prosent til fem prosent fra 2009 til 2014.

Årsaken er bedre, lovlige tjenester. Betalingstjenester utkonkurrerer piratvirksomhet hvis de er gode, rimelige og brukervennlige.

Den nye lovgivningen for å stoppe piratene er altså allerede utdatert, i tillegg er den farlig og feilslått.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook