Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sommerboka i Dagbladet 2020

Deler farens historie: - Skamfullt

- Antakelig var det noe hele bygda visste om, bortsett fra meg, sier Gaute Heivoll. I sin nye roman forteller han endelig farens historie.

PERSONLIG: Gaute Heivolls nye roman er basert på oppveksten og ungdomsåra til faren hans. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
PERSONLIG: Gaute Heivolls nye roman er basert på oppveksten og ungdomsåra til faren hans. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Virkelige hendelser fra egen familie og fra hjembygda Finsland går igjen i flere av Gaute Heivolls romaner. Men aldri før har han skrevet så personlig som han gjør i høstens roman, «Drøm om de levende». Den er basert på barne- og ungdomsåra til faren hans - og litt på ham selv.

- Det er både en oppvekstskildring og et forsøk på å skrive fram en hel verden, med mange ulike personer. Den baserer seg mye på faren min, og det er første gang jeg skriver så inngående om ham, men jeg har alltid tenkt at jeg skulle gjøre det en gang.

  • Les et utdrag fra Heivolls kommende roman lenger nede i saken.

Faren døde da Heivoll var 19 år gammel, og han publiserte sitt aller første dikt i dødsannonsen - et dikt han skrev mens han satt ved sykesenga til faren.

- Han fikk aldri oppleve at jeg ble forfatter, men han hadde nok en mistanke, forteller Heivoll.

- Ingen depressiv bok

Episoden som skildres i sommerbok-utdraget er altså ikke noe han har opplevd selv. Men han kan kjenne seg igjen i skammen hovedpersonen føler, når han skal vise fram sin første tekst.

- Det er skamfullt å skrive. Sånn vil det alltid være, tror jeg. Det er en tvetydighet i det å føle at det du har gjort er forferdelig og pinlig, og samtidig fantastisk. Denne gangen er det også skamfullt fordi jeg skriver om veldig sårbare ting, om en del av livet til faren min som har vært veldig skambelagt.

Da faren hans var i starten av 20-åra, ble han innlagt på psykiatrisk sykehus med depresjon.

- Dette er en roman om et liv som ikke ble som man hadde håpet eller tenkt, men det er ingen depressiv bok. Den var morsom å skrive, sier Heivoll.

Han beskriver faren som en kunstnersjel, som var flink på skolen og hadde gode forutsetninger, men som kanskje ikke tok akkurat de valgene som var riktige for ham selv. Etter folkehøgskole og befalskole, endte odelsgutten som skogsarbeider på Finsland, akkurat som Heivolls bestefar.

- Vi har vokst opp i den samme lille bygda, og for meg var det helt opplagt at jeg skulle flytte til Oslo da jeg ble 19. For ham var det antakelig helt uhørt, sier Heivoll.

Faren var bare 23 år gammel da han ble innlagt - like gammel som Heivoll selv var da han debuterte som forfatter. Det har han tenkt mye på, forteller han.

- Psykiatri er skamfullt

Faren hadde ingen tung diagnose, men det var nok til at han ikke klarte å fungere i en vanlig jobb. Heivoll understreker at han bare har gode minner om faren, men sier at han alltid følte at det var noe ved ham som skilte ham fra andre fedre. At faren hadde vært pasient på psykiatrisk sykehus, fikk han først vite av jevnaldrende barn.

- Det sier litt om hvor mye folk snakket. En psykiater fortalte meg en gang at hvis du en gang har vært innlagt på psykiatrisk, så vil aldri noen noensinne glemme det. Har du brukket armen, er det glemt etter noen måneder, men psykiatri står skrevet i panna di for resten av livet. På et lite sted som Finsland, var det antakelig noe hele bygda visste, utenom meg. Det var så skamfullt, sier Heivoll, som tror at psykiatri fortsatt er skamfullt for mange, kanskje særlig for menn.

- Og nå skriver jeg en hel roman om det og legger det ut for all verden! Samtidig føler jeg ikke at det er noe skamfullt å skulle belyse det. Derimot skriver jeg for å gi faren min verdighet, sier han.

Les et utdrag fra «Drøm om de levende» her:

En ettermiddag går han ned på kjøkkenet med et ark i hånda. Moren står ved kjøkkenbordet og baker ut en brøddeig. Hun har mel i håret, hun smiler og tørker hendene da hun ser ham.

– Er det du som kommer?

– Ja, svarer han.

– Var det noe du lurte på?

– Nei, svarer han.

Han blir stående og se på mens hun elter deigen og deler den i fire emner, som hun knar og presser ned i brødformene, og snart må han si noe, for snart vil hun se opp, og da vil hun se alt som både er utenpå og inni ham.

– Jeg har skrevet et dikt, sier han. – Vil du høre?

Å lese ditt eget nyskrevne dikt er som å være i dypet sammen med ålene og de druknede barna, og den døde Nils Skolemester som skraper med fingrene under båten. Å lese ditt eget dikt er som å være ei sprø, gammel jente med kofte som svømmer over til den andre siden bare for å vinne.

Han glemmer ikke øynene hennes.

– Hvor har du dette fra? spør moren.

– Det er et dikt.

– Ja, men hvor har du det fra? Hvordan kom du på det? Du kom vel ikke på det av deg selv?

Diktet heter Livets ensomhet, det er på rim og har blitt unnfanget i glede og skam på utedassen, og det synes kanskje på ham, for moren virker trist og melankolsk i flere timer etterpå, hun tar brødene ut av ovnen, de er varme helt til kvelden, og kanskje skjems hun over ham.

Han bestemmer seg for å sende diktet til Fædrelandsvennens barnesider, selv om moren kanskje vil skjemmes enda mer og snufse over potetene, for han synes diktet ble fint. Livets ensomhet ligner et ekte dikt, som det finnes flere av i Egners lesebok, men ingen som hans eget. Han skriver den endelige versjonen med sin fineste skjønnskrift, som Alma har lært ham, og som muligens ligner håndskriften til Johannes post. Deretter går han til utedassen.

Han får ingen svar fra avisen før diktet plutselig en dag står på trykk i begynnelsen av desember, under spalten Sokrates hjørne. Sokrates er en slags belest kålorm med briller og en blyant i hånda, og like under kålormen står diktet hans under fullt navn og ser ut som om det er skrevet av en ekte dikter.

Den dagen er han ikke seg selv.

Han tenker at alle må ha sett det, alle må ha lest det. Mass på butikken. Gerda og Gjertrud Dynestøl, Alma og Konrad, og sognepresten Absalon, Katte-Lars og Keiseren av Portugalien. Alle må ha lest Livets ensomhet og skjønt at han er dikter selv om han bare er tolv år.

Om kvelden da faren kommer våt og kald fra skogen, henter moren avisen og legger siden med diktet og kålormen foran ham på bordet.

– Se her, sier hun og gir avisen et lite dask med fingrene. – Hva sier du til dette?

Faren har vasket seg lenge under kjøkkenspringen, han lukter godt av såpe og granbar og rein skjorte, men ennå er hendene skitne. Han er sliten og taus, skogen har gjort ham gretten og amper, for skogen krever mer enn han trodde den skulle gi, og det siste han kunne tenke seg etter en lang dag med hesten og saga, er å lese Fædrelandsvennens barneside.

– Hva er dette? sier han.

– Et dikt, svarer moren.

– Ja, det ser jeg, svarer han surt.

– Men ser du ikke noe mer, da?

– Er det noe mer enn et dikt?

– Jammen, se hvem som har skrevet det, da!

Faren skreller de rykende potetene, legger skrellet i en haug ved tallerkenen, tar til seg av blodpuddingen og spiser mens strøsukkeret knaser mellom tennene. Etterpå reiser han seg, går bort til vasken og skrubber hendene enda han akkurat har vasket dem før han gikk til bords. Så kikker han ut av vinduet. Han står lenge med nesa mot ruta så glasset dugger, og kan umulig se stort annet enn sine egne trøtte øyne og skjeggete kinn.

– Ja ja, sann, sier han. – Jeg tenker det blir snø til kvelden.

Han skulle så ønske at faren sa noe, han som jo kan hele Ibsens Peer Gynt og vet hvordan et skikkelig rim skal være, og hva som skiller et ekte dikt fra noe du bare har funnet på, men hele kvelden ligger avisen med diktet framme på stuebordet, uten at faren sier noe mer. Det finnes viktigere ting. Faren går ut i skuret etter ved, legger godt i ovnen, skjermer flammen med hånda, sovner på sofaen og snorker lavt før moren smekker ovnsdøra hardt igjen, så vedkubbene raser og faren rykker til under pleddet.

Han skulle så ønske at faren sa noe, hva som helst, bare noe annet enn denne stillheten som ikke kan brukes til noe, men han kan ikke spørre, han kan ikke snakke med faren om dikt han har skrevet, som har kommet på trykk i avisen så all verden kan se at han er naken.

Det finnes jo viktigere ting.

I stedet kler han på seg og stiller seg i mørket ute på tunet. Det er forunderlig å stå der under de snøtunge skyene og vite at du er noe ingen har visst om, at du har skrevet et dikt, at du er dikter og har kommet på det helt av deg selv. Det er forunderlig å stå der blant de første snøfillene og se inn gjennom stuevinduene og se sin egen far reise seg fra sofaen og plukke opp avisen fra stuebordet. Det er forunderlig å se sin egen far lese diktet man har skrevet, uten å kunne se ansiktet hans tydelig, og uten å høre hva han sier til moren, som har kommet inn i stua og stiller seg bak ryggen hans.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!