SNART 30 ÅR: deLillos anno 2014. Foto: CF Wesenberg
SNART 30 ÅR: deLillos anno 2014. Foto: CF WesenbergVis mer

deLillos har fortsatt evnen til å overraske

På plate nummer 15 på 29 år.

ALBUM: Er det lov å si at et band er på vei når de snart runder 30 år? Vel, det er skjedd noe med deLillos de siste åra, og det meste er positivt.

Ville noe «Huskeglemme» (2009) var en bagatell, men «Trist å være glad» (2011) vitnet om et band som ville noe mer enn å gjenta seg sjøl.

Siden sist har deLillos vært på Nationaltheatret (forestillingen «Livet er en liten dings», der de sjøl spilte musikken), og Lars Lillo-Stenberg gjorde en fin figur i TV 2s «Hver gang vi møtes».

Motorpsycho Musikalsk løsnet det skikkelig for bandet på to år gamle «Vi er på vei, vi kanke snu», som var produsert av Motorpsychos Bent Sæther - gitarorientert og over gjennomsnittet Neil Young-inspirert.

Denne gang er det bare i teksten gamle Young lever, i hyllesten «Barnebarnas barnebarn»men se på Neil (..) han taler ut / han gjør det han kan» - om den kanadiske artistens engasjement for kloden vår).

Musikalsk er det annen innflytelse som gjelder nå - uten at den er lett å konkretisere.

Tilbake i varmen Mellomspillet med originalbesetningen (kalt deLillos '85) med trommis Rune Lindstrøm er over, og Øystein Paasche er tilbake i varmen (han forsvant ut i 2006).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og det virker som om deLillos er enda mer sammensveiset som band enn før. Lars Fredrik Beckstrøm har igjen fått med to låter, mens Lars Lundevall har signert én.

Beckstrøm og Lars Lillo-Stenberg er blitt så samkjørte - også vokalt - at det faktisk er vanskelig å høre forskjell på dem. 

Best og dårligst Beckstrøm avslutter albumet med nydelige «Drøm», men står også bak albumets svakeste låt, bomskuddet «Tvilen er min venn».

Perfekt poplåt Bandet har dessuten produsert sammen. Unntaket er singelen «Rett og slett livet», en perfekt poplåt, catchy og fengende, med ringlende «Byrds-gitarer», et catchy riff, feit koring og en typisk Lillo-Stenberg-tekst. Den innevarslet, da den kom, et band som fortsatt kan fornye seg. Forventningene til albumet økte.

En lukejobb De blir langt på vei innfridd, men det er mye som tyder på at Fritzner burde fått oppdraget med å produsere hele albumet.

 For sjøl om det er mye bra her, er det også ting som med fordel kunne vært luket ut.

På den positive siden: Jeg kan ikke huske å ha hørt Lillo-Stenberg så personlig og nær og framfor alt skjør som i jazzinspirerte «Onkel Tico» og i «Kjære fattern». Det er tekster med substans.

Flygel Mer bruk av flygel, mykt ivaretatt av sjefen sjøl, er et stort pluss. Det hever låter som «Alt står i min makt» og «Onkel Tico» flere hakk. Bruken av strykere - og fele spesielt - har mye for seg. Lillo-Stenberg synger også mindre affektert og med mer varme, noe tittellåten er et glimrende eksempel på.

Tekst av far «To på café» er et søtt øyeblikksbilde om to som burde fått hverandre, men som lar sjansen gå fra seg - med tekst av faren, avdøde Per Lillo-Stenberg (og da skjønner vi den noe gammelmodige drinken. For hvem drikker egentlig blå curacao?)

Likevel - bandet surrer det også litt til for seg, og faller av og til tilbake til gamle synder - det vil si litt stotrete og haltende verselinjer, i overkant trivielle tekster og en noe ujevn produksjon.

Mange vil nok mene nok at det er deLillos, men må det være sånn?

«Rett og slett livet»

deLillos

4 1 6
Plateselskap:

WM Norge / Warner Music

Se alle anmeldelser

Uansett - de er fortsatt på vei, og de kan ikke snu nå heller.

deLillos har fortsatt evnen til å overraske