Delillos Stakkars

Det er ikke så synd på deLillos at man bør stryke dem på CD-coveret og si «Stakkars». Men på den annen side er det liksom ikke det store hurra-albumet bandet har kommet med heller.

deLillos er en institusjon i norsk musikkliv. Bandets posisjon er så sterk at det er vanskelig å se for seg landets rockescene det siste tiåret uten Frogner-bandet. Og nå har de da også, mer eller mindre frivillig, blitt gudfedre for en hel generasjon studentband. deLillos bruker sånn cirka 11 sekunder på å vise at originalen er en langt bedre oppfinnelse enn alle kopiene.

Forutsigbare

Åpningslåta «Borte bra» er en finurlig, ettertenksom og erke-typisk deLillos-låt om nordmenns hjemme best-holdninger. Og med en morsom melodi og en ydmyk og treffende tekst får Lars Lillo-Stenberg sagt akkurat det som bør sies om den saken.

Etter den åpningslåta var jeg inne på tanken at det var et deLillos-album av klassisk støpning jeg satt med, men etter-hvert som man avslører litt for mange buljongnumre, finner man ut at det ikke stemmer helt. Dette er deLillos helt på det jevne. De har gjort et heldig valg ved å bruke Olle Nyberg på flygel, Hammond og Wurlitzer på en rekke låter, men generelt sett er deLillos litt forutsigbare og uinspirerte denne gangen.

Hva skjedde, Beckstrøm?

Ikke engang min egen personlige favoritt, Lars Fredrik Beckstrøm, klarer å levere de gullkorna han har vært så trofaste med tidligere i bandets karriere.
«Mor» er Lars Lillos hyllest til sin avdøde mor. Og jeg må si det er et sjarmerende trekk å la en humørfylt melodi være tonefølge til en låt som har et så trist tema. Men «Mor» er en type låt vi har hørt mange ganger fra deLillos. Det samme gjelder «I morgen», «Treet» og «Stakkars gutt». Tekstene er fortsatt intelligente og lune, men det er få av låtene man biter seg merke i selv etter en rekke gjennomhøringer.

Neil Young

Platas sterkeste kutt ved siden av «Borte bra» er «Psykopat», «Tv'en rasker over krisen» og «Elektrisitet». «Psykopat» er en særdeles Neil Young-aktig sak der Lars og Lars Fredrik synger duett og maler et smådystert bilde av en kompis mange av oss har hatt den tvilsomme gleden å ha. Tydelig inspirert av sin egen skolesangplate, har Lars fått med seg de andre guttene og spilt inn «Reven rasker over isen» med ny tekst. Det var en god idé. Og tekstlinja «Så kom hit og skru av min tv/og slå på min hjerne igjen» er slik vi elsker å høre Lars Lillo. For undertegnede kommer nok likevel det store høydepunktet helt til slutt på plata.

For fansen

«Elektrisitet» er en sånn luring av en deLillos-låt som man blir så himla glad i. «Idioter»-koret på slutten av sangen er bare til å le seg skakk av.
«Elektrisitet» er ingen hit, ingen låt som kommer til å føre deLillos inn på et helt nytt marked eller gi dem et nytt kommersielt oppsving, men en låt som fansen kommer til å elske. Akkurat det lurer jeg på om er ganske betegnende for hele albumet.