DeLillos virkelighet

Var den ikke av Don DeLillo, ville alle sagt det var en stor roman.

BOK: Enda ei bok om 11. september. Men en av de mest etterlengtede:

Å lese Don DeLillos siste roman «Mannen som faller» er som å være vitne til en tittelkamp i boksing:

I det røde hjørnet Don DeLillo, regjerende champion av den amerikanske romanen, tungvekteren som i romaner som «Libra» (1988) og «Underworld» (1997) har fanget inn livsvilkårene under den amerikanske seinmoderniteten; historiens og minnets filtrering gjennom media og kulturindustri. I det hvite hjørnet: Virkeligheten. To tårn, blod og aske over New York, en fallende mann i slips og dress med det ene kneet pertentlig bøyet i lufta – millioner av bilder allerede estetisert, estetiske: Det trengs ikke romanforfattere for å fortelle oss om kaskadene med kontorpapirer som høstløv over Manhattan.

Miniatyr

Ingen lett match for mesteren, altså. Jobben blir ikke mindre av at DeLillo tilsynelatende alltid har skrevet om «9-11», han som allerede i 1988 hadde en hovedperson som klagde over terroristenes annektering av det som pleide å være romanforfatternes privilegium: Evnen til å «omvelte kulturens indre liv.»

Hvordan går så DeLillo løs på oppgaven? Han skriver smått. 240 luftige sider med episodiske tekstsekvenser, jabbende støt, sentrert rundt to liv som berøres av katastrofen:

Keith som sitter på sin plass i World Trade Center når flyene treffer, og eks-kona Lianne, som han tropper opp hos noen timer seinere, bærende på en dokumentmappe.

Ingen dristige sveip, ingen titt inn i den politiske verdens hemmeligheter – tilsynelatende ingenting igjen av maksimalismen fra tidligere tekster. Bare disparate glimt av mennesker som fortsetter å leve, med katastrofen som en på samme tid altoverskyggende og forsvunnet del av tilværelsen, oppsummert gjennom akrobaten «Den fallende mannen», som stadig vekk dukker opp i byen og i teksten med sine etterlikninger av mannen på det berømte bildet, taust hengende opp-ned, festet til en line langt over bakken. Det er et bilde av kunstens rolle som er langt mindre selvsikkert enn det DeLillo i sin tid selv tegnet opp rett etter angrepet, i et essay fra høsten 2001 hvor han etterlyste skribenter som kunne fylle «tomrommet på himmelen» med «minne, ømhet og mening».

MAKSIMALISTISK TUNGVEKTER: Men i sin nyeste roman, «Falling Man», skriver Don DeLillo smått. Foto: TORE BERGSAKER
MAKSIMALISTISK TUNGVEKTER: Men i sin nyeste roman, «Falling Man», skriver Don DeLillo smått. Foto: TORE BERGSAKER Vis mer

Ærefullt nederlag

Stort sett har romanen vært lunkent mottatt etter utgivelsen i sommer: Skulle denne langsomme lille teksten liksom være løsningen på 11. september som romanproblem? Leser en boka, er det nærliggende å tenke at kritikernes forventninger til forfatteren – og deres forestillinger om hvordan «den store 11. september-romanen» skulle være – her har kommet i veien for teksten:

«Den fallende mannen» er en meditasjon over terrorangrepene med både besettende og forvirrende effekt. Den er riktignok snever, og enkelte kritikere har med en viss rett etterlyst et internasjonalt perspektiv.

Men det er altså ikke DeLillos forbannede plikt å gi en lærd geopolitisk analyse av situasjonen – det er heller ingenting i veien for å lese bokas portrett av selvtilstrekkelighet og anomi hos hovedpersonene i månedene og åra etter høstdagen som en slags geopolitisk analyse.

Nullpunkt

Kritikerne har uansett rett i at sidene som gjengir terroristenes perspektiv er virkelig svake, med sine gjentakelser av klisjéforestillinger om fundamentalisten.

Så lenge perspektivet gir DeLillo muligheten til å skrive setninger som dette er det kanskje greit likevel, i et avsnitt mot slutten av teksten som makter å føre kapreren og offeret sammen mellom to punktum, og som bringer boka tilbake der den begynte – til nullpunktet midt på Manhattan:

«Han festet sikkerhetsbeltet. En flaske falt ned fra disken i pantryet, på den andre siden av midtgangen, og han så den rulle hit og dit, en vannflaske, tom, som for i en bue en vei og rullet tilbake den andre, og han så den snurre fortere og fortere og fyke over gulvet sekunder før flyet traff tårnet, hete, bensin, flammer, og trykkbølgen gjennom bygningen sendte Keith Neudecker inn i en vegg. Han var plutselig på vei inn i en vegg. Han slapp ikke telefonen før han traff veggen.»

SKRIVER OM 11. SEPTEMBER: Men langt mindre selvsikkert enn da han i et essay fra høsten 2001 etterlyste skribenter som kunne fylle «tomrommet på himmelen» med «minne, ømhet og mening».