Deltaker og tilskuer

Hans Skjervheim skapte en ny måte å være intellektuell på. Og en ny filosofisk form.

Les også: dagbladet.no/sakprosa

Det skjer nesten aldri at tittelen på et filosofisk essay glir inn i språket som et fyndord.

Når det skjedde med tittelteksten i denne boka sier det noe om både Skjervheims evne til å samle kunnskap i treffende formuleringer, og hans filosofiske og humanistiske grunnholdning.

Han tok nok opp et tema som var i tida, men han kom i stor grad til å prege tida.

I 1957 BLE  essayet «Deltakar og tilskodar» publisert som stensil ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo. Da var Skjervheim 31 år. Samme år tok han magistergraden i filosofi med avhandlingen «Objektivismen og studiet av mennesket.»

«Deltakar og tilskodar» må derfor regnes som et ungdomsskrift. Fotografier av Skjervheim fra denne tida viser en ungdommelig og slank alvorlig mann i tidas alderdommelige akademiske uniform, hvit skjorte, slips, jakke og frakk.

Denne hammen skulle han snart også kaste av seg.

Og tankemessig hadde han allerede funnet en ny måte å være akademiker på. Mens rollen som intellektuell hadde vært fylt av skjønnlitterære forfattere, etablerte Skjervheim seg nå som akademisk intellektuell. Det var en ny type figur i Norge, hans legitimitet som opinionsdanner var ikke skapt av et skjønnlitterært forfatterskap. Som lærd akademiker detroniserte han poetokratiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han brøt også med den gamle akademikerrollen som i høyden populariserte sine innsikter, men ellers holdt seg i vitenskapens elfenbenstårn.

Deltaker og tilskuer

«DELTAKAR OG TILSKODAR»  er ikke et essay som populariserer fagfilosofiske poenger for allmennheten. Teksten er et ekte stykke filosofi i den sokratiske tradisjonen.

Det går ikke an å benekte at filosofien er faglig disiplin, men grunnleggende filosofiske problemer oppstår likevel mellom vanlige folk, i handling, i kommunikasjon og i politikk. Skjervheim klarer å bringe disse to elementene, det hverdagslige og det vitenskapelige, sammen på en sjelden vellykket måte i dette essayet.

Det ble første gang trykt i bokform i antologien «Brytninger i tidas tankeliv» i 1960.

Mange år seinere ble teksten utgitt i boka som er valgt ut i Dagbladets sakprosakåring, og som samler de aller fleste av Skjervheims essays: «Deltakar og tilskodar og andre essays » fra 1976.

I forordet til denne samlingen som er på nær 500 sider forklarer Skjervheim at de fleste essayene i boka ble til i perioden mellom 1957 og 1972, i et tidsrom da norsk akademisk liv forandret seg på en avgjørende måte når det gjaldt samfunnsvitenskap og filosofi.

Skjervheims essays og hans filosofiske praksis var sterkt delaktig i denne forandringen.

SOM TEKST  begynner «Deltakar og Tilskodar » med et blytungt motto av filosofen Edmund Husserl. Til gjengjeld har den bare sju referanser totalt, fjernt fra dagens notespekkede fagfilosofi.

Skjervheim ville demonstrere et filosofisk argument og invitere til debatt. Han vendte seg ikke bare til sine egne, han ville snakke med alle. Og særlig med dem han var uenig med.

Resonnementet i artikkelen begynner med en skjult Aristoteleshenvisning: Mennesket skiller seg fra dyrene ved at det har språk. Deretter introduserer han saksforholdet som en sentral filosofisk størrelse, slik språkfilosofien gjerne gjorde på denne tida. Det språklige fellesskapet etableres gjennom at vi forholder oss til hverandres saksforhold eller påstander.

I 1957 hadde verken Skjervheim eller språkfilosofien kommet så langt at den var i stand til å vise at vi kan tenke fordi vi kan snakke med oss selv, og grunnen til at vi kan snakke med oss selv er at vi kan snakke med andre. Det språklige forholdet vi har til andre er en forutsetning for at vi kan etablere et forhold til oss selv.

SKJERVHEIMS UTGANGSPUNKT  for essayet er at det finnes to helt forskjellige måter å forholde seg til en annens påstander på.

Vi kan begynne å diskutere påstanden den andre har kommet med: altså være deltaker. Eller vi kan ta det som et faktum at den andre har kommet med en påstanden - og gjøre oss selv til en tilskuer.

Når vi fra tilskuerposisjonen gjør et menneskes mening til et faktum gjør vi det også til noe uforanderlig. Vi gjør det til et objekt, eller til en ting som vi kan studere. Dette var samfunnsvitenskapens, pedagogikkens og psykologiens posisjon, hevdet Skjervheim.

Men å ta et menneske alvorlig, var det samme som å ta den andres meninger opp til ettertanke og diskusjon. Det var å være deltaker. Den objektiverende innstillingen er en angrepsholdning, hevdet Skjervheim, man angriper den andres frihet ved å gjøre den andre til et faktum, til en ting i sin verden. Slik skaffer man seg herredømme over den andre.

Dette var å snakke sannhet mot makten. Det var utgangspunktet for Skjervheims i norsk offentlighet så legendariske positivismekritikk, som altså er en kritikk av vitenskapen. Det er utrolig at det var mulig å formulere en så klar og tydelig kritikk av vitenskap som maktutøvelse og hersketeknikk alt i 1957, i en tid da vitenskapen gjennomgående ble sett på som sann, objektiv og nesten hellig.

Å BETRAKTE SEG  som tilskuer har ikke bare konsekvenser for den som blir gjort til objekt. Det har også bestemte konsekvenser for tilskueren. Hvis man betrakter en annens mening som et faktum, stiller man seg selv utenfor diskusjonen og temaet.

Objektiverer man hele omverdenen, trer samfunnet fram som noe fremmed for en selv. Det fremmede er det som en selv ikke deltar i eller er i stand til å delta i.

Det er fra dette perspektivet samfunnet oppfattes som determinert og uforanderlig, hevder Skjervheim. Det er fra tilskuerposisjonen at det virker som om fellesskapet følger ubrytelige naturlover. At det framstår slik er et resultat av at man selv ikke deltaker, hevder Skjervheim.

Som deltaker er man med på å endre hendingenes gang.

Slik grep teksten direkte inn i samtidas politiske diskusjon og dilemmaer. Skjervheim knytter sin teori om objektiveringen til Hegel og Marx’ begrep om fremmedgjøring, og han avslutter essayet med et langt Kierkegaard-sitat. Hans anliggende var likevel altså ikke primært fagfilosofisk.

Skjervheim prøvde å være en filosof for alle fordi han var overbevist om at også akademiske problemstillinger hadde sin grunn i de dagligdagse problemstillingene.

I essayet «Deltakar og tilskodar» klarte han å realisere dette idealet på en måte som er unik i norsk litteratur.

Espen Søbye er filosof, sakprosaforfatter og litteraturkritiker i Dagbladet.