Delvis henrykkelse

«Det skulle ikke forundre meg mye om den nye E6-traseen passerer rett over det punktet hvor jeg sugde inn mine første erotiske erfaringer,» konstaterer jeg-personen i tittelnovellen i «Henrykkelsen», og gjør seg ytterligere tanker i den anledning.

Etter åtte diktsamlinger utkommer Halvard Foynes i høst med sin første prosabok. Språket er litt omstendelig, bevisst oppstyltet og halvironisk. Samlingen er blitt en temmelig ujevn sak. Et par av novellene - den anekdotiske «Hvor er du, sa du», om en mann som blir klemt fast under en stabel med vedsekker på en låve, og «Er du glad i mamma», om skilsmisse og farsroller - kunne med fordel ha utgått. Av de resterende fem tekstene synes jeg Foynes har lyktes best med tittelnovellen og de to novellene, «Duften av tørr, nymalt filterkaffe» og «Dressur til skum så mykt», begge med titler som på ulikt vis gjør en nysgjerrig på hva de dreier seg om.

Den på samme tid lakonisk-tilbakelente og melankolsk-tilbakeskuende fortellerholdningen i «Henrykkelsen» kler stoffet godt. Det er ikke lett å skrive på minnerestene om de første seksuelle erfaringene, enten de er gjort i Moss (som her) eller andre steder på kloden, men Foynes er akkurat passe bittersøt til at fortellingen fungerer på sine egne premisser, selv om storyen i seg selv er nokså bagatellmessig.

Nøktern

Mer tyngde er det over «kaffenovellen», som i og for seg har lite eller intet med kaffe å gjøre. Den handler derimot om en mann som rammes av partiell amnesi etter en bilulykke der hans kone ovenikjøpet ble drept.

Temmelig triste greier, kan man si, men mannens egen beretning om sin innholdsløse gjøren og laden og sine forsøk på å bevare en gnist av verdighet og livslyst er formidlet med en galgenhumor som tar brodden av det tragiske. Alt i alt er dette den beste teksten, selv om den har en litt brå avslutning.

Som denne handler de fleste novellene i «Henrykkelsen» om å finne seg sånn noenlunde til rette i tilværelsen uten de store ambisjoner eller armbevegelser. Foynes' nøkterne, lett resignerte livsfilosofi kommer kanskje best til sin rett i sluttnovellen «Dressur til skum så mykt» der jeg-fortelleren er en ganske alminnelig pliktoppfyllende mann som beretter om en barndomskamerat som har utviklet seg til kronisk alkoholiker, et tragisk liv på mange vis, men også det et liv som har sine lyse stunder. Det gode liv er nokså kortlivet for de fleste, slår fortelleren fast.

Lykke og lidelse hører i det hele tatt nøye sammen, i så måte er det liten forskjell mellom alkoholikeren og pliktmennesket. De lykkeligste individene er å finne blant selvplagerne, heter det.

Noen kvaliteter

At lykke er en kjedelig tilstand i det lange løp, kan vi vel godt underskrive på. Som studier i resignasjonens kunst har da også tekstene i «Henrykkelsen» sine kvaliteter. Men det spørs om ikke denne boka burde ha ligget på is en stund til. Minst to noveller burde ha vært droppet, et par- tre til hadde tjent på ytterligere bearbeidelse. Det som er dårlig kaster nemlig dessverre også skygge over det som er godt.

ØYSTEIN ROTTEM