Delvis uspiselig

Elendig aura – flotte låter.

KONSERT: Britpopens ledestjerne på 90-tallet har hatt sin tid. Oasis virker matleie, men spiser like fullt.

Det spørs bare hvor lenge vi gidder å se på meningsløs fråtsing i musikalsk delikatesse.

Sovende dokketeater

Å gå på Oasis-konsert og forvente et fyrverkeri av en forestilling, er som å tro at Snåsamannen vil gi deg evig liv. Dessuten kreves det langt mer enn håndspåleggelse for å få sparket liv i Gallagher-brødrene.

Uten lyseffekter og flimrende videoskjermer ville scenen sett ut som et sovende dokketeater – et ødeland.

Bandet står som saltstøtter, vokalist Liam Gallagher lener seg over mic-en i kjent positur, for så å gå bak til trommisen og slokke tørsten med ryggen til publikum.

Oppblåst ego

Så hvorfor oppsøke en Oasis-konsert og bruke hele ukelønna på det? Jeg ville heller kjøpt ei kasse øl og invitert kamerater og spilt tre, fire av skivene – i hvert fall de to første og den siste.

Dette ville vært langt billigere – og bedre.

For etter mitt skjønn må en konsert ha en tilleggsverdi til låtene. Vi må få noe annet enn arrogante og uengasjerte rockere som har et oppblåst ego.

I særklasse

Det som redder Oasis fra totalt havari, er låtene. Til tross for at deler av repertoaret ble framført noe fantasiløst. Men katalogen til bandet er det klasse over, ja i særklasse

Liam og Noel Gallagher og resten av bandet åpnet med «Rock & Roll Star».

Deretter ga de oss blant annet «Cigarettes and Alcohol», «Masterplan», «Morning Glory», «Wonderwall» – før de avsluttet med «Supersonic».

Allsang

Versjonene var blytunge, seige og massive. Det virker som Oasis har vendt mer tilbake til tidlig 90-tall og sin storhetsperiode, både når det gjelder live og bandets siste plate, «Dig Out Your Soul». Deler av publikum var svært entusiastisk, og på enkelte hits var det allsang.

Ekstrasettet åpnet med en nedtonet og majestetisk versjon av «Don’t Look Back In Anger» med Noel på vokal, som for øvrig sang på fem-seks låter.

En høyst variabel konsert ble avsluttet med Beatles’ «I’m The Walrus» – noe som peker på bandets viktigste inspirasjonskilde.