Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Demokrati etter Bush?

Er det virkelig realistisk å tro at demokratiet endelig kan slå rot og bre seg i Midtøsten?, spør Bjørn Erik Rasch.

I DEN ISLAMSKE

verden har demokratiske verdier til nå hatt dårlige vekstvilkår, både på statsplan og i gatene. President Bush tar sikte på å etablere et «representativt styre» i Irak, og har fremhevet at dette vil tjene som et «dramatisk og inspirerende eksempel på frihet for andre stater i regionen». Amerikanerne har med andre ord lansert en ny dominoteori. Er det virkelig realistisk å tro at demokratiet endelig kan slå rot og bre seg i Midtøsten? Eller er dette bare en luftspeiling som ble holdt opp forut for angrepet på Irak?

Det 20. århundre er demokratiets århundre. For tida er over 60 prosent av medlemslandene i FN å regne som demokratier, i den forstand at velgernes dom avgjør hvem som skal sitte med den politiske makten. Demokratiseringen har foregått i bølger. Før 1900 var det få virkelige demokratier. Riktignok gjennomførte en del land valg til parlamenter, men stemmeretten var som oftest sterkt begrenset. Normalt hadde verken folket eller lovgiverne herredømme over regjeringen eller den utøvende makt.

DEN FØRSTE

demokratiseringsbølgen tok til med at allmenn stemmerett presset seg frem, og bølgen toppet seg rett etter første verdenskrig. På dette tidspunktet kunne en samlet finne litt over 30 demokratier. Det var langt opp mot halvdelen av de selvstendige statene som fantes. Utover på 1920-tallet - etter Benito Mussolinis marsj mot Roma i 1922 - brøt de demokratiske institusjonene sammen i land etter land. Mange steder ble det innført militærstyre; fascistiske og kommunistiske strømninger hadde vind i seilene. Det var for øvrig også i perioden rett etter første verdenskrig, med oppløsningen av Det osmanske rike, at mønsteret av stater som preger dagens Midtøsten ble skapt (innenfor en britisk-fransk interessesfære).

Den andre demokratiseringsbølgen begynte ved den andre verdenskrigs slutt, med alliert okkupasjon og introduksjon av folkestyre i Vest-Tyskland, Japan, Italia og Østerrike. Ved topp-punktet på slutten av 1950-tallet var om lag 50 stater demokratiske. Igjen satte et tilbakeslag inn, som oftest i form av militærkupp - i alle deler av verden, også Europa (Hellas, Tyrkia). Rundt 1950 var flertallet av dagens arabiske stater å regne som kolonier eller protektorater. Den dominerende styreform i de selvstendige statene i regionen var monarkisk. Egypt, Irak og Jordan - foruten det persiske Iran - var monarkier med konstitusjonelle trekk. Betydelige demokratiske innslag fantes i Libanon.

DEN TREDJE

demokratiseringsbølgen tok til med «nellikrevolusjonen» i Portugal i 1974. På dette tidspunktet var det nærmere 40 demokratier (vel en fjerdedel av verdens land). For tida er det 121 stater som kan rubriseres som (valg)demokratier. Det som særlig har hatt betydning for utbredelsen av demokratiske ordninger det siste tiåret, er selvsagt Sovjets oppløsning og murens fall. Fra vestlig side har det blitt lagt stadig sterkere vekt på å utbre demokratiske styreformer, og forskjellige typer demokratibistand har utvilsomt hatt betydning for stabiliseringen av en rekke nye demokratier.

Midt på 1980-tallet levde nærmere halvparten av verdens befolkning i diktaturstater. I dag er dette skjebnen til om lag 30 prosent.

Ingen av de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika hører hjemme blant demokratiene. Faktisk er halvparten av de 10 mest brutale diktaturene som finnes i dag - de som kommer aller dårligst ut når det gjelder ivaretakelse av politiske og sivile rettigheter - arabiske. Ikke overraskende hører Irak og Saudi Arabia hjemme i denne kategorien. Her finnes også Libya og Syria.

AV OVER FØRTI

land med muslimsk majoritetsbefolkning er det for tida kun åtte som gjennomfører relativt åpne valg, hvor resultatene har konsekvenser for styringen. Det er Albania, Tyrkia, Indonesia, Bangladesh, Niger, Nigeria, Mauritania og Mali. I få av landene kan demokratiet sies å være særlig godt befestet, og bare ett av dem - det fattige, nordafrikanske Mali - kan vise til en rimelig akseptabel beskyttelse av sivile og politiske rettigheter.

Det har vært mange veier til demokrati. Den gradvise utviklingen over lang tid som vi selv har opplevd, dominerer langt fra bildet. I noen sjeldne tilfeller kan vi snakke om demokratiske revolusjoner etter press «nedenfra» - fra folket selv. Serbia og Portugal er mulige eksempler på dette. Vanligere er det at demokratiet vokser frem etter forhandlinger mellom de tidligere autoritære makthaverne og en demokratisk opposisjon. Her er Sør-Afrika og mange av landene i Latin-Amerika illustrasjoner.

I en del tilfeller kan den demokratiske orden sies å være innført «ovenfra», for eksempel ved at et militærregime gir fra seg makten etter enerådig å ha lagt premissene for det nye styret. Det er langt på vei det chilenske tilfellet. Holder vi oss til Midtøsten og Nord-Afrika, er trekk av en slik utvikling å spore blant annet i Jordan og Marokko.

I alle variantene som er nevnt, drives demokratiseringen hovedsakelig frem av interne forhold. I mange av tilfellene har splittelse innenfor den før-demokratiske makteliten vært den første kimen til utvikling av folkestyre; demokrati følger etter at en kile er drevet tilstrekkelig dypt inn i det autoritære maktapparatet.

I TILLEGG FINNES

det mange eksempler på at demokratier er vokst frem i kjølvannet av ytre press, militære intervensjoner, krigføring og okkupasjon, heller enn som følge av interne prosesser i landene det gjelder.

Hva gir statistisk sett det beste grunnlag for å forutsi om en vilkårlig valgt stat er demokratisk i dag? Her er det to faktorer som peker seg ut. Den ene er hvorvidt den aktuelle staten var demokratisk i fjor eller for noen få år siden. Den andre er om nabolandene til denne staten er demokratiske eller ikke. Folkestyret brer seg over landegrenser innen regioner, før det i neste omgang skjer regionale sprang. Bildet med dominobrikker som faller, er følgelig ikke irrelevant i denne sammenheng.

Samtidig er det ikke lett å se at så mange brikker skulle falle i Midtøsten på kort sikt. Hvis en form for representativt styre faktisk blir etablert i Irak, er «spredning» til den islamske republikken Iran den mest nærliggende muligheten. Det iranske presteskapet er splittet i én reformvennlig og én konservativ fløy. Delt styringselite har erfaringsmessig vist seg å være en forutsetning for å utløse demokratisering innenfra. Samtidig har en rekke mer eller mindre holdbare opinionsmålinger indikert at et overveldende flertall i den iranske befolkningen er rede for liberalisering og reelle reformer.

SELV OM VI HAR

kunnet registrere at demokratiet har spredd seg på en bestemt måte til nå, trenger dette selvsagt ikke å bety at noe lignende vil skje i Midtøsten-regionen. Det er to faktorer som særlig gir grunn til forbehold, nemlig olje og kultur.

Oljerikdom har helt klart vært et hinder for utvikling av folkestyre. Denne typen ressurser gjør det mulig for autoritære ledere både å kjøpe lojalitet i viktige befolkningssegmenter, og samtidig holde seg med et stort undertrykkelses- og ordensapparat. I tillegg utgjør ressursrikdommen en svøpe i den forstand at den hindrer utvikling av en uavhengig middelklasse med interesse av å presse på for modernisering og demokratisering.

Det er mer uklart hvor stort hinder udemokratiske holdninger og verdier er for demokratisering. Noen hevder at kulturen i Midtøsten-regionen ikke er moden for demokratiske eksperimenter; forsøk i denne retning er dømt til å mislykkes. Andre vil si at historien bærer bud om at en demokratisk kultur ikke er en nødvendig betingelse for demokratisering; holdningene vil vokse frem etter at folkestyrets institusjoner er på plass, og begynner å virke. Poenget er i så fall å trygge de demokratiske ordningene - og den maktspredning og maktdeling de representerer - i en overgangsfase.

PENTAGONS NYE

dominoteori er møtt med skeptisk hoderysting helt fra europeiske venstreintellektuelle til de mest kyniske realistene i det amerikanske utenriksdepartementet.

Om det skulle lykkes å bringe et representativt styre til Irak - i seg selv en formidabel oppgave - er det nok på kort sikt ingen grunn til å tro på en omfattende restrukturering av det politiske kartet i Midtøsten.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media