HIT, MEN IKKE LENGER: Flyktninger fra Syria stanses av makedonsk politi ved grensa mellom Hellas og Makedonia. Den arabiske våren var heller ingen demokratisk suksess. AP Photo / Darko Vojinovic / NTB Scanpix
HIT, MEN IKKE LENGER: Flyktninger fra Syria stanses av makedonsk politi ved grensa mellom Hellas og Makedonia. Den arabiske våren var heller ingen demokratisk suksess. AP Photo / Darko Vojinovic / NTB ScanpixVis mer

Demokrati i trøbbel

Det er kommunevalgkamp i Norge. Men hvor selvsagt - og hvor sårbart - er egentlig demokratiet? spør Morten Strand.

Meninger

(Dagbladet): Berlinmurens fall i november 1989 var demokratiets kanskje aller stolteste øyeblikk. Folket gjorde opprør mot nesten 45 år med kommunistisk diktatur, frihetens faner vaiet over Europa, og den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama stilte i fullt alvor spørsmålet om vi var kommet til slutten av historien.

For demokrati og kapitalisme var så overlegent som politisk konsept at ingen andre kunne konkurrere. Hele verden ville se sannheten i evangeliet om demokratiet. Vesten og vestens verdier hadde vunnet. En gang for alle. Fukuyama satte punktum.

Nesten 25 år etter vet vi bedre. Demokratiet er under press i store deler av verden. I stedet har evangeliet om Kina tatt over som inspirasjon, og folkelige opprør med demokratiske spirer i seg er i diskreditt etter blant annet Den arabiske våren.

For hva skjedde? Jo, i det største av de arabiske landene, Egypt, er man tilbake til start, med en ny militær strongman, general Abdel Fattah el-Sisi. Han mer eller mindre erstatter general Hosni Mubarak som ble avsatt under Den arabiske våren i 2012.

Etter et mellomspill med den demokratisk valgte islamisten Muhammed Mursi som president, ble Mursi avsatt i et militært kupp etter bare ett år ved makta.

I Syria er man tilbake til lenge før start. Der sluttet FN å telle antall døde for halvannet år siden, men da var det rundt 150 000 døde, og det er rundt 10 millioner på flukt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mer eller mindre åtte tusen av dem - litt mindre enn en promille - har helt ufrivillig blitt en del av den norske kommunevalgkampen.

Og i Jemen truer hungersnød på grunn av den borgerkrigssituasjonen som sprang ut av Den arabiske våren. Demokratisk inspirerte revolusjoner har skapt kaos og død, og ikke frihet.

I Europa klinger heller ikke demokrati like uskyldsrent og vakkert som det første tiåret etter murens fall. Ukraina hadde sin oransje revolusjon i 2004. Det var en revolusjon uten skudd, der vakre jenter pyntet stramme opprørssoldater utstyrt med hjelmer, batonger og sjold, med blomster. Blant annet sånn ble makta avkledd.

Men hva skjedde? Fire år etter ble valgfuskeren Viktor Janukovitsj, som hele den oransje revolusjonen dreide seg om, valgt til president. Uten juks. Fordi de oransje hadde kranglet seg imellom, og ikke fått til noen ting.

Det var først da Janukovitsj ville innføre diktatoriske lover, og knytte Ukraina til det autoritære Russland, at han til slutt ble kastet i 2014. Men da hadde ukrainerne allerede misbrukt en sjanse på veien mot demokrati. Og økonomien? Den var tross alt bedre under Janukovitsj enn under de oransje, for selv om de oransje mislyktes som ledere, hadde de tross alt et demokratisk sinnelag.

Og nettopp økonomien er stikkordet for at demokratiet kjemper en tøff kamp for sin anseelse i verden.

Kina er fyrtårnet for den antidemokratiske samfunnsmodellen som nå åpent utfordrer demokratiet. Mens USA i etterkrigsåra doblet innbyggernes levestandard i løpet av 30 år, har Kina doblet innbyggernes levestandard hvert tiår de siste 30 åra.

Ettpartistaten leverer tre ganger så mye vekst som USA gjorde i sine velmaktsdager.

Kinesiske ideologer argumenterer for at deres system, med tett politisk kontroll og undertrykkelse av enhver opposisjon, er overlegent det amerikanske, der konflikt mellom presidenten og kongressen med jevne mellomrom fører til frykt for at man ikke engang får et budsjett, slik at offentlige lønninger og pensjoner kan utbetales, og hele samfunnet kan bli lammet.

En undersøkelse fra forskingssenteret Pew fra 2013 viser at 84 prosent av kineserne var fornøyde med retningen landet styrte mot, mens det samme gjaldt for bare 31 prosent av amerikanerne. Den kinesiske modellen oppfattes som attraktiv i mange land, blant annet i Afrika.

Men det er ikke bare Kinas suksess. Demokratienes anseelse handler også om deres problemer med å takle de økonomiske utfordringene som særlig finanskrisa i 2008 synliggjorde.

Den økonomiske krisa skapt av gjeldstyngede velferdsstater som Hellas, Spania og Italia, som bare dyttet problemene foran seg med å ta opp enda mer gjeld, var det sannhetens evangelium?

Demokratiets utfordringer er store. Her i landet, som i resten av den vestlige verden, er det bare 100 år siden kvinner fikk stemmerett.

Demokratiet slik vi kjenner det er bare et nanosekund at tid som bare omfatter promiller av alle mennesker som har levd. Demokratiets anseelse kan være en tanke å skjenke når man vurderer om man skal stemme i høstens valg.