Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Demokrati og fattigdom

Sammenhengen mellom demokrati og reduksjon av fattigdom er på ingen måte åpenbar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FNs Generalsekretær og fredsprisvinner Kofi Annan vektla at demokratisk og sosial utvikling må gå hånd i hånd. Dette er neppe særlig kontroversielt. Det er naturlig å tro at grunnleggende demokratiske rettigheter også på sikt vil redusere fattigdommen. Men, vel 50 år etter at demokratiske India fikk sin uavhengighet, lever fortsatt 35 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom, mens Kina praktisk talt har eliminert fenomenet. Sammenhengen mellom demokrati og fattigdomsreduksjon er altså ikke så åpenbar som man tilsynelatende har trodd.

Siden India startet sine utviklingsprogram etter uavhengighet i 1947, har utviklingen riktignok gått jevnt, dog sakte fremover. Med en gjennomsnittlig levealder på rundt 40 år i 1947, har den nå økt til omtrent 64 år for kvinner og 62 år for menn. Spedbarnsdødeligheten er nå 177 per tusen, og analfabetismen har også blitt noe redusert. Denne statistikken skiller seg ikke vesentlig fra andre demokratiske land som Sri Lanka, Malaysia, Costa Rica, Venezuela og Botswana. I Kina har gjennomsnittlig levealder økt fra rund 40 år i 1949, altså omtrent den samme som India, til 72 år for kvinner og 68 år for menn, men blitt noe redusert etter de liberaløkonomiske reformene i 1979. Spedbarnsdødeligheten ligger nå på omtrent 65 per tusen. Land som Sør-Korea, Taiwan og Singapore kan vise til en enda bedre statistikk, til tross for at fattigdomsbekjempelsen i all hovedsak ble utført mens disse landene fortsatt hadde «autoritære» regimer. Singapore er fortsatt et diktatur, og har vært det siden

opprettelsen på midten av 60-tallet. Hvorfor gjør ikke demokratier det generelt bedre i bekjempelsen av fattigdom, når majoriteten av befolkningen i de fattige, demokratiske landene også er fattige?

Det finnes mye litteratur som peker på forholdet mellom demokrati og økonomisk vekst, men relativt lite forskning har blitt gjort på forbindelsen mellom demokrati og fattigdom. Det har særlig fra liberaløkonomisk hold blitt hevdet at økonomisk vekst er det viktigste bidraget til fattigdomsbekjempelsen, men mange eksempler tyder på at vekst snarere gjør det motsatte; det øker forskjellen mellom fattig og rik, de fattige blir flere og fattigere. Sohartos Indonesia er et typisk eksempel på land der økonomisk vekst ikke har bidratt til reduksjon av fattigdom. Det vanligste argumentet er at jo mer ressurser som skapes, desto mer blir det til fordeling. Dette virker rimelig, forutsatt at rikdommen faktisk blir fordelt, noe den i mange tilfeller ikke blir.

Først og fremst er det ikke nødvendigvis demokratiet i seg selv som fjerner fattigdom, men snarere økonomiske reformer/strategier. Reformvirksomhet av denne typen kan like gjerne finne sted i diktaturer som i demokratier, og kan dessuten virke mer effektivt i førstnevnte. Imidlertid skulle man tro at demokratier gjør det mulig for press «nedenfra» gjennom valg og mobilisering. Disse mulighetene for press er mindre i diktaturer. Mulighetene for organisering avhenger altså til en stor grad av regimets karakter. Demokratier gir da også fattige mer mulighet til innflytelse på politiske beslutninger enn hva diktaturer typisk gjør. Hvorfor resulterer ikke dette i en klar forbindelse mellom demokratisk utvikling og fattigdomsbekjempelse?

For det første har de landene som med størst suksess i bekjempelsen av fattigdom vært tidligere sosialistiske stater. Disse har typisk vært udemokratiske i konvensjonell betydning, men har hatt generell velferd og lik fordeling som politiske hovedmålsettinger. Overgangen til markedsøkonomi har i det tidligere Sovjet ført til at fattigdommen har økt, og har i Nord-Korea hatt fatale konsekvenser. Basert både på denne empirien, og på tanker om at valutadevalueringer, markedsliberalisering og privatisering, eller kort sagt en mer markedsorientert økonomisk strategi, bidrar til en mer effektiv fattigdomsbekjempelse er vanskelig å forstå. For det andre går demokratiet utover det å organisere stemmer i henhold til sosial eller økonomisk interesse. Det er særlig tre grunner til at demokratiet ikke virker slik:

Mange fattige, særlig kvinner, er ekskludert fra, eller deltar ikke aktivt i de politiske prosessene.

Når de fattige først deltar, er deres økonomiske interesser, eller identitet som fattige, ikke den eneste faktoren som bestemmer hvordan de velger på politikere, partier eller programmer de støtter. Dette er ikke et problem som mangler sidestykke i mer utviklede demokratier. Det finnes for eksempel mange ansatte i offentlig sektor som stemmer høyreorienterte partier med fokus på slanking av den offentlige velferdsstaten som sine hovedmål. Man kan altså si at de fattige representerer større interesseforskjeller innad enn interesseforskjellen mellom fattig og rik, lik som statsansatte representerer større interesseforskjeller enn de mellom seg selv og ansatte i privat sektor.

Fattigdom i utviklingsland er særlig akutt i landsbyene, der politisk praksis, unntatt på et veldig lokalt nivå, er vanskelig å opprettholde på grunn av lav informasjonsstrøm, få kommunikasjonsmidler og høy analfabetisme.

Generelt kan vi altså si at fattige har ofte sterkt begrensede muligheter for å organisere seg, og er i tillegg en lite ivaretatt gruppe når det gjelder muligheter for deltagelse.

Det finnes imidlertid unntak. Den fattige indiske staten Kerala, har hatt mye større suksess i fattigdomsbekjempelse enn selv mye rikere stater som Punjab og Haryana. Gjennomsnittlig levealder i Kerala ble i 1980 estimert til 66 år, altså 13 år lengre enn Indias gjennomsnitt. Analfabetismen er strekt redusert, noe som trolig har økt det reelle presset på politiske beslutninger. Innovative distribusjonsprogrammer for mat og helse har også hatt betydning, men institusjonelle forandringer knyttet til landreform og lønnslovgivning har sannsynligvis vært faktorer som i størst grad har sikret de fattiges behov over tid. Vi ser altså at det ikke er demokratiet per se som har bidratt til fattigdomsreduksjon, men snarere offentlige økonomiske reformer av ikke-liberal karakter. Det kommunistiske partiet, som gjentatte ganger har blitt gjenvalgt siden 1957, har hatt disse reformene som sin primære målsetting. Likeledes har prereformistiske Kina hatt et mye mer omfattende offentlig system for

distribusjon av mat, helse og utdanning enn det vi finner i de fleste fattige demokratier i dag, inkludert India.

Argumentet er ikke at demokratier ikke klarer å redusere fattigdommen, men snarere at en demokratisk konstitusjon alene ikke er tilstrekkelig. Økonomiske reformer av en bestemt type, nemlig offentlig regulering og redistribusjon, har derimot ofte vist seg å være en tistrekkelig betingelse for økt velferd blant de fattige. Interessant i denne sammenhengen er det også å merke seg at liberaløkonomiske reformer, delvis gjennomført av Det Internasjonale Pengefondet, IMF og Verdensbanken, typisk ikke har vært et uttrykk for demokratisk press fra de fattige. I september 1990 ble Rwanda tvunget til å gjennomføre et såkalt «strukturelt tilpassningsprogram» lansert av IMF og Verdensbanken. Det antallet mennesker som i 1989 befant seg i ekstrem fattigdom, estimert til omtrent 15 prosent, økte til 31 prosent i 1993 som følge av reformene.

Det er allikevel viktig å understreke at sivile og politiske rettigheter som demokrati og ytringsfrihet er vesentlige faktorer i utviklingen av de sosiale og økonomiske rettighetene. Fokus bør imidlertid rettes ikke bare mot de førstnevnte, men også mot de faktorer som muliggjør dekningen av basale behov. Økonomisk reformvirksomhet av ovennevnte art, som tar sikte på å oppnå dette målet bør være det ledende incentivet hvis bekjempelse av fattigdom står i høysetet.

Hele Norges coronakart