Demokrati og fattigdom

CUBA: Halgeir Langelands syn på demokrati og fattigdom gir noen ubehagelige konsekvenser (Dagbladet nett 19.02). «Hva er et demokrati?», spør SVs stortingsrepresentant som har nominert Fidel Castro til Nobels Fredspris hele tre ganger. «Er det demokrati å sulte i rennesteinen og ha stemmerett?»

På en måte stiller Langeland et relevant spørsmål. For sannsynligvis er det mindre sjanse for at demokratier skal overleve i fattige land. I følge politologen Adam Przeworski er det en direkte sammenheng mellom et lands inntekt og sannsynligheten for et stabilt demokratisk styresett. I land med gjennomsnittsinntekt under 1000 dollar i året er det ikke sannsynlig at demokratiet vil vare mer enn et tiår. Når gjennomsnittsinntekten stiger til over 6000 dollar i året, er det praktisk talt umulig å kvitte seg med demokratiet. Med andre ord henger økonomisk vekst – og fattigdomsbekjempelse – og demokrati sammen.

Men betyr det at høyere levestandard kan rettferdiggjøre autoritært styre? Nei. Av to grunner.

For det første gir påstanden noen ubehagelige konsekvenser. Selv om Langeland sikkert vil hevde at Castros autoritære regime er bedre enn mange andre autoritære styresett, må logisk sett koblingen hans mellom levestandard og demokrati gjelde over alt. I boken Robert Mugabe’s Zimbabweforteller en 55-årig, fattig og sort mann om hvordan han opplever Zimbabwe i dag i forhold til det tidligere apartheidregimet: «Under Ian Smith (statsminister i det som hette Rhodesia) var det rasisme og vi levde helt adskilt. Men for å være helt ærlig, så var livskvaliteten bedre den gang i forhold til nå. Den gang hadde jeg arbeid som gartner, og jeg pleide å spise brød hver dag. Men under Mugabe er tingene blitt riktig dårlig. Jeg har ikke lenger råd til å kjøpe brød.»Men det betyr neppe at apartheid er bedre enn et liberalt demokrati.

For det andre er det liten sammenheng mellom autoritært styre og god økonomisk styring. Fidel Castro har verken innført demokrati eller økt Cubas levestandard i nevneverdig grad. Noe av dette skyldes mangelen på handel med landets store nabo, USA, men også regimets egen, kvelende politikk.

Lærdommen fra Cuba er ikke at en retorisk kamp mot fattigdom kan rettferdiggjøre et autoritært styre, men at fattigdomsbekjempelse og demokrati er gjensidig avhengig av hverandre. Castros Cuba har sviktet på begge områdene.